OLAV ENGELBREKTSSON

ERKEBISKOPEN

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli oppgradert eller endret, da jeg har funnet mer eller/og nyere stoff. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Peder Jensson Schanke ble født omkring år 1470 på gården Andvigsgaard eller på gården Billsta i Hackås i Jemtland, som låg i Norge på denne tiden. Han arvet nok gården Andvigsgaard etter sin far Jens Karlsson, som nok eigte flere gårder i Jemtland. Peder hadde en søster, som bar navnet Christine Jensdatter Schanke. Hun ble født omkring år 1465/70 på gården Andvigsgaard eller på gården Billsta i Hackås. Kildene mine nevner ikke når Peder døde. Peder giftet seg med Magdalena Måneskjold ( Månestjerne ), som ble født omkring år 1480 på Riise i Sverige. Den kilden som jeg har brukt her er litt usikker angående hennes foreldre. Men kilden tror at foreldrene var Jens Måneskjold og Ingeborg Orre, som bodde på Riise i Sverige. Men kilden nevner ikke når Magdalena døde. Peder og Magdalena bodde på gården Andvigsgaard, der de fikk et kjent barn.

 

1. Maren Pedersdatter Schanke ble født omkring år 1500 på Andvigsgaard i Jemtland. Ifølge boken "Peter Skankes Ætt", side 395, var Maren husjente i Trondheim hos Olav Engelbrektsson, som var den siste erkebiskopen i Norge. I følge boken fikk Maren sønnen Engebrecht med Olav. Andre kilder som jeg har brukt, beskriver et ekteskap mellom Maren og Olav. De to skal ha giftet seg omkring år 1518/20 og bosatt seg i Trondheim, der de fikk sønnen Engebrecht, som ble født omkring år 1520. Les mer om sønnen lenger nede på denne undersiden. Kildene som nevner dette ekteskapet, nevner ikke noe mer om Maren enn det som står over her, og de andre kildene jeg har brukt på denne siden beskriver kun Olav Engelbrektsson og hans liv. Derfor vet jeg ikke om Maren og Engebrecht ble med Olav til hans festning på Steinviksholmen omkring år 1536 og videre derfra til Nederland omkring år 1537, eller om de omkring år 1536 flyttet tilbake til Jemtland, der Maren kom fra, for å slippe unna urolighetene i Trondheim. Men mye kan tyde på at Maren flyttet tilbake hjemgården Andvigsgaard på Jemtland, siden sønnen Engebrecht bodde på Jemtland omkring år 1555. Men siden jeg kun bare har noen få kilder som nevner dette ekteskapet, så kan jeg selvsagt ikke garantere at Olav var gift med Maren eller hadde et forhold til henne. Men selv om Olav var erkebiskop i Norge, så kan han alikevel ha vært gift. Han styrte jo kirken i Norge og han var jo av bondeætt eller lavadelig ætt, og kunne derfor ha valgt å leve et borgelig liv, slik som domprovst Knut Pedersson Schanke gjorde det. Knut jobbet i Nidarosdomen i Trondeheim og han var søskenbarnet til Maren Pedersdatter Schanke. En enkel kilde skriver at Knut og Maren var søsken, men dette er nok feil. Både Knut og Maren var jo også av adelig ætt. En teori kan jo være at Olav møtte Maren via Knut, som kun var en kollega av Olav omkring år 1518. På denne tiden var det Erik Valkendorf som var erkebiskop i Norge. Maren ble ansatt som hushjelp hos Olav og senere innledet de et forhold. Det var nok erkebiskopen Erik som viet Olav og Maren omkring år 1518/20 i Nidarosdomen. De to bosatte seg i Trondheim.

 

Omkring år 1520 fikk de sønnen Engebrecht og det kan også hende at de fikk flere barn i sammen. Les mer om sønnen lenger nede på denne undersiden. Pågrunn av de store urolighetene som oppsto i Trondheim omkring år 1536, så ville nok Olav at Maren og barna skulle bli plassert på en trygg plass til urolighetene var over. Derfor valgte nok Maren å reise hjem til sitt barndomssted i Jemtland isammen med barna, mens Olav ble igjen i Trondheim for å ta seg av urolighetene. Men omkring år 1537 måtte Olav flykte til Nederland, der han døde omkring år 1538 uten å få se Maren og barna sine igjen. Maren ble nok boende på Jemtland resten av sitt liv. Men som sagt så er dette bare en teori fra min side, som jeg har gjettet meg fram til på grunnlag av det som sto i disse kildene. Kildene mine nevner som sagt ikke noe mer om Maren Pedersdatter Schanche og derfor kommer jeg heller ikke til å nevne noe mer om henne på denne undersiden. Derfor vil resten av denne undersiden kun omhandle Olav og hans liv fra omkring år 1480 til omkring år 1538. Men uansett om han var gift eller ikke var det, om han hadde en sønn eller ikke hadde det, så har jeg alikevel valgt å skrive litt om etterslekten til sønnen Engebrecht. Se helt nede på denne undersiden.

 

Olav Engelbrektsson ble født omkring år 1480 på Trondenes i Senja og han var av bondeætt eller lavadelig ætt. Hans far var Engelbrekt Gunnarson, som ble nevnt på Trondenes i Senja omkring år 1480 og omkring år 1500. Kildene mine nevner to forskjellige personer, som var mor til Olav. Den ene var Jorunn fra Trondenes og den andre var Margrethe Oden, som var datter av N.N. Biercheland. Kildene mine nevner ikke hvor N.N. Biercheland bodde. Jeg for min del vil nok legge mest vekt på at det var Jorunn som var moren til Olav. Hun bodde jo på Trondenes, der Olav ble født. Engang mellom år 1500 og år 1503 ble Olav prest og omkring år 1503 ble Olav innskrevet ved universitetet i Rostock for å ta høyere utdanning. Omkring år 1505 ble han baccalaureus og omkring år 1507 magister artium. Han var muligens en tid ved universitetet i Louvain, og ble senere forstander for det norske studentkollegium i Rostock, St. Olavs regens, og i den egenskap var han nok også en lærer. Fra omkring år 1503 til omkring år 1514 hadde han hovedsakelig tilholdssted i Rostock, og den teologi han lærte der var konservativ katolsk. Man vet at Olav ble kjent med brødrene Johannes, som var den siste katolske erkebiskopen i Sverige, og Olaus Magnus i Rostock. De to brødrene ble senere to store forfattere i Sverige. Omkring år 1514 kom Olav til Oslo og ble kannik der og omkring år 1515 reiste han til Trondheim og ble kannik i Nidarosdomen. I slutten av omkring år 1515 ble Olav utnevnt til dekan av pave Leo X. Tross sin unge alder var han altså nå den fremste mann i domkapitlet nest etter erkebiskopen. Olav ble også ombudsmann for erkebiskopen i den kirkelige rettergangen i bispedømmet og derfor ble han også økonom og regnskapsfører. I tillegg var han også med i redaksjonen av erkebiskopen Erik Valkendorfs sin messebok, som fikk navnet Missale Nidrosiense. Erik var utnevnt til erkebiskop i Norge av kong Christian den andre. Da Erik Valkendorf reiste til Roma omkring år 1521, var det Olav Engelbreksson som styrte erkebispedømmet. Den 27. mai omkring år 1523 kom det bud om at erkebiskopen var død i Roma i november omkring år 1522. Den 30. mai omkring år 1523 møttes domkapitlet til valg av ny erkebiskop, og valgte samstemmig Olav Engelbreksson som ny erkebiskop. Olav dro straks til Roma for å hente palliet og ble godkjent av den nye paven, Klemens VII, uten vansker. På vei til Roma møtte Olav kong Christian den andre i Nederland og Olav lovet kongen sin troskap. Christian ble avsatt som konge i Danmark omkring år 1523, men formelt var han fremdeles konge i Norge.

 

På vei hjem til Norge igjen i mars omkring år 1524 møtte Olav kong Frederik den første i Danmark og hyllet han som konge. Norge befant seg nå i et slags interregnum, der ingen konge enda var valgt etter den flyktende kong Christian. Kong Frederiks første forslag var å overta den norske tronen via arveretten, men dette ble avvist. Den 5 agust omkring år 1524 ble kong Christian den andre formelt avsatt som konge i Norge. Den 23 agust samme året ble kong Frederik valgt til konge i Norge, men han ble aldri kronet som konge i Norge. Olav kom tilbake til Trondheim 31. mai omkring år 1524. Alt på selve reisen var den nye erkebiskopen med på et viktig rådsmøte i Hamar. Olav begynte straks å planlegge byggingen av en borg, da han kom til Trondheim. Han hadde fått med seg noen skisser av en borg fra Roma. Mye tyder på at disse skissene var kopier av noen tegninger, som Leonardo da Vinci hadde tegnet. Leonardo var pavens militære rådgiver fra omkring år 1513 til omkring år 1516, og blant hans tegninger finnes det en tegning av en borg som ligner nesten til forveksling på borgen på Steinviksholmen. Det ble bestemt at borgen skulle bygges på Steinviksholmen i Åsenfjorden, som var en fjordarm av Trondheimsfjorden. For å komme dit må man seile forbi kong Øysteins havn ved innløpet av Trondheimsfjorden, forbi Trondheim med Nidarholm, øya Tautra, hvor det låg et cistercienserkloster, og inn ved de fruktbare bygdene på Frosta. Olav eigte en del av gårdene på Frosta. Steinvikholmen ligger i den mest fruktbare delen av Trøndelagsbygdene. Man begynte med planleggingen estningen omkring år 1524, begynte å bygge den omkring år 1525 og den var ferdig omkring år 1532. Festningen / slottet, som i dag ligger halveis i ruiner, var i sin tid den eneste befestede festningen mellom Vardø og Bergen.

 

Bygget ble aldri noen sterk festning, fordi man manglet tilgang til fersk vann. Festningen var i bruk frem til omkring år 1570/73 og fylte nesten halvparten av arealet på Steinvikholmen. Festningen målte cirka 52,5 x 50 meter i ytre mål og dekket et areal på 2625m2. De utvendige murene på festningen var cirka 4 meter tykke, mens murene i det største tårnet var cirka 5 meter tykke. Festningen besto av fire like lange fløyer som omsluttet borggården fullstendig, slik at anlegget var helt lukket. Festningen hadde minst to etasjer og i den nordvestre delen var det også i tillegg en kjeller. For å komme inn i festningen var man nødt til å bruke hovedporten. Fløyenes yttervegger var også yttermuren på festningen. På to av hjørnene var det kanontårn. Det ene hadde diameter på 20 meter mens det andre hadde diameter på 17 meter. Det siste tårnet, som sto på den nordøstre delen av festningen, hadde også en hemmelig utgang ned mot en liten ankringsplass for båter. Omkr år 1548 oppsto det en brann i festningen, som gjorde at festningen ble endret ganske mye under oppbyggingen etter brannen. Samtidig med byggingen av festningen omkring år 1525 ble det også bygget en 200 meter lang bro over sundet til fastlandet, selv om man kunne gå mellom fastlandet og holmen når det var fjære. På fastlandet foran broen ble det bygget et portkastell av stein, som var den første porten av fire stykker, som man måtte passere for å komme til festningen. I tillegg til portene var det også to palisader med 52 meters mellomrom på tvers av broen. Den ytterste av de to var forsatt synlig omkring år 1875. På andre enden av broen sto det også en port, som man måtte passere for å komme på holmen. Denne porten var delvis bygget av tre, som hang fast i broen. Fra denne porten gikk det en steinbrolagt vei opp til porten på vestfløyen av festningen. Veien var beskyttet av hovedtårnet på festningen. Denne tredje porten hadde fallgitter på utsiden og var voktet av to porthunder, som var kanonstillinger. Selve borggården inni festningen var ganske liten og målte kun 17 x 24 meter. I tillegg var det en åpen terrasse foran sørfløyen i festningen med en smal trapp ned til borggården. Festningen / slottets plassering virket ganske ulogisk i forhold til fluktruter fra området og eventuelt forsvar og adkomst. Da burde det ha vært lettere å ha valgt Munkholmen eller Sverresborg som plassering av en festning, til å forsvare Trondheim.

 

En av grunnene til at festningen ble plassert på Steinvikholmen var kanskje at setegården Fløan til erkebiskopen låg i nærheten. Denne gården var en av flere gårder i dette området som var fritatt for leidangsskatten fra omkring år 1531 og derfor var det kanskje viktig å knytte festningen til disse gårdene. Utenom gården Fløan var også gårdene Hammer og Steinvik fritatt for denne skatten. Steinvikholmen hørte til gården Steinvik. Erkebiskopen eigte også de to sistnevnte gårdene via kirken. En av fordelene til at festningen var tilknyttet disse gårdene, var tilgangen på mat og vann. Andre fordeler på bakgrunn av plasseringen var at festningen ikke låg mellom Trondheim og Sverige, og dermed kunne man ta fienden bakfra hvis de angrep Trondheim. På denne tiden var svenskene fiender av Norge. Men festningen var også planlagt til å brukes til å forsvare seg mot danskene hvis dette ble nøvendigt. Festningen var også bygget for angrep fra sjøen da skipene ikke hadde så sterke kanoner på denne tiden at de klarte å ha noe særlig virkning på de kraftige murene. Fienden måtte evenuelt plassere styrker på land, der ville ha blitt angrepet av styrker på festningen. Desuten var det lett å evenuelt forlate området under angrep, da man hadde vei til fastlandet og at man også kunne reise med båt ut fjorden. Et stort problem man kunne ha med plasseringen av festningen, var hvis man ble angrepet fra høyden på fastlandet. Kostnadene ved å bygge denne festningen ble dekket av midlene til kirken. På papiret var det kirken under ledelse av erkebiskopen som eigte festningen. For å få godkjennelse av kongen til å bygge denne festningen måtte erkebiskopen forsikre kongen om at den kun skulle brukes til å forsvare kongens og Norge sin velferd i Trondheim. Det var Frederik den første som var konge på denne tiden. Mesteparten av våpene på festningen besto av kruttvåpen, som var helt nytt i Trondheim på denne tiden. Man hadde også støpeformer for å lage kuler av jern og bly på festningen. Dermed kunne man være noenlunde sevlforsynt. Det ble også opprettet en liten flåte med skip som evenuelt kunne være med å forsvare festningen. Omkring år 1537 overtok danskene festningen etter at erkebiskopen hadde forlatt landet. Omkring år 1564 ble festningen angrepet av svenskene, som overtok festningen da de danske soldatene måtte overgi seg fordi de manglet fersk vann. Svenskene ble ledet av franskmannen Claude Collart. Samme året ble svenskene på festningen angrepet av en dansk og norsk hær fra Bergen, som ble ledet av Erik Munk og Kristoffer Trondson, som nå jobbet i på den danske flåten. Tilslutt måtte svenskene overgi seg pågrunn av mangel på fersk vann. De fleste klarte å rømme. men noen ble også drept. Claude ble satt i fengsel i Danmark. Dermed var festningen igjen i under dansk kontroll.

 

Svenskene prøvde på nytt det samme året å legge festningen under seg. Men dette angrepet ble mislykket, selv om festningen nå var mindre bra forfatning etter å ha opplevd flere angrep. Omkring år 1565 prøvde svenskene på nytt å angripe festningen. Men de klarte det ikke. Motstanden ble for sterk for dem. Festningen/slottet ble også i perioder brukt til adminstrasjon og representasjon. Da erkebiskopen forhandlet med kongens underhandlere om at han måtte gjøre en ny troskapsed til kong Frederik omkring år 1532/33, fikk underhandlerene bo på festningen. Årsaken til at de bodde her, var nok fordi at bispegården i Trondheim låg i ruiner etter brannen omkring år 1532. Omkring år 1613 bestemte kong Christian den fjerde av Danmark og Norge at festningen på Steinvikholmen skulle rives, etter at han hadde vunnet en krig mot svenskene, som pågikk fra omkring år 1611 til omkring år 1613. Les mer om denne krigen på undersiden om Jemtland på denne nettsiden. Deler av festningen ble senere brukt til forskjellige bygg i Trondheim. Noen av disse byggene var Munkholmen og Christiansten festning.

 

Erkebiskopen Olav var også politiker og det var han som ledet riksrådet da det skulle velge Frederik den første til Norges konge på et møte i omkring år 1524. Olav var på sin tid en sterk talsmann for at Norge skulle bli selvstendig, som på denne tiden var under dansk styre. Stedet Trondenes på Senja fikk oppleve glanstider da Olav var erkebiskop. Han viste å sette pris på fødestedet sitt.Norge hadde vært i union med Danmark siden omkring år 1380, da Kalmar unionen ble opprettet. Unionen mellom disse to landene, Norge og Danmark, ble på nytt befestet under en sammenkomst i Bergen omkring år 1450 av kong Christian den første, som ble født omkring år 1448 og som døde omkring år 1481. Sammenkomsten foregikk på Bergenhus festning i Bergen. Selv om Norge og Danmark var i union med hverandre, så var de to landene allikevel to egne land med sine egne riksråd. Det norske riksrådet fikk større makt og flere fordeler i Norge omkring år 1483 da Kong Hans av Danmark skulle velges som Konge i Norge. Kong Hans, som ble innsatt som Konge i Danmark omkring år 1481, da faren hans kong Christian døde, ble innsatt som konge i Norge omkring år 1483. Selv om det norske riksrådet nå kunne styre mer i Norge, så kunne de allikevel ikke gjøre så mye med tyskerene sitt handelsherredømme i Norge, som ble kalt for Hanseatene. Tyskerene hadde først sitt hovedkontor på Notau ved Karmsundet. Hovedkontoret låg inne i en liten vik sammen med flere andre hus nedenfor Olavskirken på Avaldsnes. Senere ble hovedkontoret til tyskerene flyttet opp til Bergen. Riksrådet fikk Nederlenderne til å komme til Norge, slik at de kunne konkurrere med tyskerene. Riksrådet ville senere ha mer makt i Norge og derfor lagte de litt uro i landet. Derfor sendte kong Hans sønnen sin Christian den andre opp til Norge omkring år 1506, for å roe ned det norske riksrådet. Da Kong Hans av Danmark døde omkring år 1513 blir Christian den andre konge i Danmark og i Norge. Han regjerte Danmark og Norge helt eneveldig, og noen riksrådspolitikk kan det knapt nok snakkes om i hans tid som konge i Norge og i Danmark. Han foretrakk de borlige og satte adelen til side. Erkebiskop Olav Engebrektsson likte at kong Christian den andre foretrakk de borgelige, men de adelige likte det ikke. Derfor gikk den danske adelen til opprør omkring år 1523 og Christian måtte flykte til Nederland. I strid med unionsavtalen mellom Danmark og Norge valgte nå den danske adelen på egen hånd Frederik den første til norsk og dansk konge.

 

Kong Frederik, som var sønnen til kong Christian den første av Danmark, var onkelen til Christian den andre. Frederik tok sikte på å beherske Norge og Danmark gjennom danske adelsmenn. Han hadde i virkeligheten ikke så mye makt i disse to landene. Det var det danske riksrådet og den danske adelen som bestemte det meste. Det er imidlertid klart at Olav hadde stor mistro og uvilje mot den nye kongen. Han klarte å utsette kongens norske kroning tre ganger, og resultatet ble at Frederik aldri ble kronet som norsk Konge. Olav og den danske adelsmannen Vincent Lunge ble meget gode venner omkring år 1523/24 under et riksdagmøte i Bergen. Johan Kruckow var også på dette møte. Han repensenterte det nordafjelske. Vincent kom til Norge omkring år 1523 som sendemann for kong Frederik den første og han overtok som høvedsmann på Bergenhus festning og overtok den viktigste administrative stillingen på vestlandet. Olav regnet med at ved hjelp av Vincent så ville kravet om Norges selvstendighet bli sterkere mottatt i Danmark. Med bispestolen i Oslo fikk de det som de ville, Kong Frederik den første godkjente den mann de ville ha. Det var Hans Rev, som også var en dansk adelsmann. Han hadde vært kannik i Nidaros og var derfor en god venn av Olav. Med Olav Engelbrektsson til herre i Trøndelag, Vincent Lunge på Bergenshus og trofaste menn både på Akershus festning og i bispegården i Oslo, var det nå et par års tid det man kunne kalle norsk styre i Norge. I den første tiden var det norske riksrådet merkelig passive under ledelse av Olav. I perioden fra omkring år 1525 og til omkring år 1527 kom de ikke sammen en eneste gang. Olav brydde seg ikke så mye om politikken og nektet derfor å bli distrahert fra sine kirkelige gjøremål. Bare når han ble ytterst nødt til det lot han seg bevege til politisk handling. Det var derfor ofte for sent og med motvilje at han gjorde noe. Som regel skjedde det med uoverveide og drastiske midler. Dette førte til svekket samhold innen riksrådet, videre førte det også til skarpe personlige motsetninger mellom medlemene. Om selve kirkestyrelsen til Olav vet man ikke så mye, men det ser ut til at han la særlig vekt på skole og studier. Olav fikk også bygd ut erkebispegården i Trondheim. Høsten omkring år 1525 hadde fremtredende svenske flyktninger søkt asyl i Norge og blant dem var kansleren Peder Jakobsen Sunnanvåder. De hadde fått fritt leide i Sør-Norge, og Olav forsøkte å hjelpe dem så godt han kunne. Dette beklaget kong Gustav Vasa av Sverige i høye toner, og i mars omkring år 1526 ble det forlangt at leidet deres skulle oppheves. Det hele endte med at flyktningene ble utlevert til Sverige. Der sørget kong Gustav for at de ble et hode kortere.

 

Høsten omkring år 1526 mottok erkebiskopen Olav et brev fra biskop Olav i Bergen, der Olav skrev at han måtte få lov til å flytte ut av byen, slik at han kunne få leve i fred for Vincent og alt det "overvold, haan og skade som han meg gjort haver og for det skjendsel den hellige kirker lider de secta Lutheriana". Erkebiskopen skrev til Vincent om klagemålene fra biskop Olav og ba han om å ordne opp i dette. Men Vincent brydde seg ikke om dette og sendte brevet videre til Kong Frederik den første og til riksrådet. Samme høst, omkring år 1526, mottok Olav et brev fra Vincent der han klaget på Erik Ormsson, som ble beskyttet av den katolske biskopen Hoskild Hoskuldsen i Stavanger. ( DN IX nr. 572 ) Vincent ville ha Erik inn for retten, fordi befolkningen i Vik, Ladvik og Årdal i Sogn hadde klaget på han. De mente at Erik, som var fut omkring år 1526 i disse områdene, behandlet dem meget dårlig og krevde høye skatter. Da Erik fikk vite at høvedsmannen Vincent Lunge ville ha tak i han, søkte han tilflukt i Stavanger hos sin slektning Hoskild Hoskuldsen, som var biskop i Stavanger. Johan Kruckow, som også var fut og hadde store områder under seg i Sogn, var ikke særlig glad i Vincent og hans politikk og derfor støttet han Erik fullt ut. Olav støttet også Erik i denne saken og dermed ble det ingen rettsak. Omkring år 1527 dukket den såkalte Daljunkeren opp i Norge. Han påstod at han var Nils Sture, sønn av Sten Sture den yngre, men egentlig var han bare en husmannssønn som var flink til å prate for seg og førte seg godt. Olav betraktet han med stor skepsis og nektet han fritt leide. Husmannsønnen ble imidlertid vel mottatt av Vincent Lunge og det hele endte med at husmannsønnen giftet seg med en av døtrene til Vincent. I november omkring år 1527 kom det et bud fra Dalarne om at kong Gustav Vasa skulle være død, og at daljunkeren derfor måtte vende tilbake til Sverige for å bli konge. Da gikk sannsynligvis siste rest av politisk gangsyn tapt hos dem som hadde tatt i mot Daljunkeren i Norge. Ikke bare Vincent Lunge og fru Inger, men også Erik Urup og Ove Lunge, så svindleren som Sveriges neste Konge. Men kong Gustav Vasa av Sverige var ikke død, og et forsøk på å reise dalkarene mislyktes fullstendig. Daljunkeren kom dermed tilbake til Norge igjen. Denne saken og den tideligere saken med de svenske flyktningene bekymret kong Frederik den første og kong Gustav av Sverige skrev et rasende brev til Frederik, slik at han var nødt til å reagere på dette. Daljunkeren ble forlangt utlevert, men på veien til Danmark ble det sørget for at han kunne flykte. Ikke lenge etter ble han anholdt igjen i Rostock, og ble der henrettet utpå høsten omkring år 1527 etter kong Gustav forlangende.

 

Omkring år 1527 hadde man på herredagen i Odense og på riksdagen i Vesterås opplevd avgjørende gjennombrudd til fordel for lutherdommen både i Danmark og i Sverige. Kong Frederik bestemte at det skulle være reglionsfrihet i Danmark og han anbefalte folk om å støtte lutheraneren. Frederik utnevnte Hans Tausen, som var en sterk lutheranske predikant, til sin kapellan. Det ble også bestemt at biskopene i Danmark måtte velges av folket. Erkebiskopen Olav viste at det ville bety slutten for katolisimen i Norge hvis Frederik den første ble kronet til konge i Norge. For Olav så gjaldt det å hindre at Frederik fikk for stor makt i Norge sammen med den danske adelen, og derfor fant Olav alltid utveier til ikke å krone Kongen. Omkring år 1528 sendte erkebiskopen sin nevø Kristoffer Trondson til Kong Frederik som sitt sendebud til et møte i Flensburg, hvor Olav skulle stå til rette for Kong Frederik og det danske riksrådet for sin holdning overfor Daljunkeren. Olav måtte også stå til rette for sine uttalelser om at Norge måtte få bli et selvstendig land. Samme året fikk Olav tilsendt et brev fra fru Ingerd Ottesdatter, som skriver om det dårlige forholdet mellom Vincent og Johan Kruckow. ( DN IX nr.607 ) Ingerd mente at hennes svigersønn Vincent og Johan hadde inngått et forlik om at Vincent skulle overta områdene som Johan hadde styrt til nå etter kongens befaling, mot at Johan fikk reise fritt hjem til sin gård Sørheim, som også skulle legges under Vincent sitt styre. Rett etterpå mottok Olav et brev fra Vincent som skulle bekrefte dette forliket. ( DN VII nr.652 ) Men Johan hadde ikke godtatt dette forliket og han reiste til kong Frederik omkring år 1528 og la fram sin forklaring om det som hadde skjedd. Johan fortalte om Vincent og hans menn som hadde overfalt ham i hans gård og hus og jaget vekk både han, hans familie og hans tjenere fra gården. Gården bar navnet kroken og låg i sogn. Deretter hadde Vincent tatt hans eiendommer. Kongen sendte et brev til erkebiskopen Olav og ber han om å hjelpe Johan med å ta tilbake det som rettmessig tilhører Johan. Vincent fikk fort vite nå at kong Frederik ikke hadde så stor tillit til han mer.

 

Olav hadde ansatt sin nevø Kristoffer Trondson omkring år 1527 fordi sjørøveren Klemet herjet på Vestlandet og Sørlandets kyster. Hanseatene hadde klaget på Klemet sine plyndringer. Olav trengte en god sjømann som kunne stoppe Klemet, og derfor ansatte han sin nevø, som kom fra Seim i Kvinnherrad, som på denne tiden var en del av Hardanger. Et diplom fra denne tiden, diplom. Norw.7.789 og diplom.Norw.8.589-97, skriver at Olav var onkelen til Kristoffer. Det finnes også et belgisk verk fra omkring år 1840 som nevner dette. Men det finnes også noen få kilder som mener at det ikke var noen familieforhold mellom Olav og Kristoffer. En kilde som jeg har brukt mener at foreldrene til Kristoffer var setesveiner for erkebiskopen Olav og at det var derfor Kristoffer fikk jobb hos Olav. En annen kilde mener at Olav kun var i slekt med hustruen til Kristoffer og derfor ble nevnt som slektning av han. Jeg selv mener at Olav, som nok var broren til Trond Engelbrektsson, var onkelen til Kristoffer. Kristoffer fikk ansvaret for den lille flåten, som Olav holdt på med å opprette i Trondheim. Det kan også hende at Gaute Taraldsson, som var en annen nevø av Olav og som var søskenbarnet til Kristoffer, ble ansatt av Olav på denne tiden. Vincent hadde også utrustet en flåte mot Klemet. Omkring år 1527 hadde Olav to skip, som ble ført av Olav Lang og Kristoffer. Omkring år 1528 ble det en ny strid mellom kong Frederik og erkebiskopen om kroningen. Denne sluttet med at Olav dro på visitasjonsreise nordover like til russegrensen. Sikkert nok for å forhale kroningen, for ingen av biskopene turde å krone kongen når ikke erkebiskopen var med. Men nå var kong Frederik lei av norsk politikk og etter krav fra kong Gustav Vasa i Sverige tok kong Frederik fra Vincent Lunge Bergenhus festning og eiendom omkring år 1528, og gav han sparken. Eske Bille ( Esge Bilde ) overtok jobben etter Vincent på Bergenhus festning. Som en slags form for erstartning fikk Vincent noen mindre eiendommer og Nonneseter kloster. Kong Frederik sin overdragelse av kirkens eiendom hadde sterke politiske signalfunksjoner ovenfor erkebiskopen. Vincent Lunge distanserte seg nå demonstrativt fra sin tideligere allianse med erkebiskop Olav. Dette styrket også splittelsen i det norske riksrådet.

 

Vincent Lunge begynte også å nære hat mot Olav fordi han følte seg sviktet av erkebiskopen, som ikke ville hjelpe han, da kongen tok Bergenhus og gav han sparken. Kong Frederik likte at Vincent og Olav var blitt uvenner, og derfor tok Frederik kontakt med Vincent og fikk han over på sin side. Omkring år 1528 bestemte kong Frederik den første seg for å ta til seg eiendommene til biskopene i Norge. Han ville med dette undergrave den norske kirkes kraft og motstandsevne. Kongen gav Vincent tilatelse til å legge under seg alle kloster og tømme alle kirkene og geistligheten for deres gods. Både Utstein kloster i Ryfylke, Olavskirken på Avaldsnes og Nidarosdomen ble rammmet av dette. For nå skulle den lutherske forskynelse innføres i Norge og alt norsk kirkegods skulle føres til den danske kongen. Hans Diser, som var den siste katolske presten på Olavskirken på Avaldsnes på Karmøy fra omkring år 1521 til omkring år 1530, slo seg i sammen med Vincents Lunge og var med på disse plyndringstoktene. Omkring år 1528 plyndret Vincent Lunge Apostelkirken i Bergen for dens rikdommer og han var med på å rane klosteret til Prekebrødrene i Bergen. Vincent ville nå sette en stopper for erkebiskopen sin makt i landet. Omkring år 1529 klaget bøndene i Sogn til erkebiskopen over voldsferdene til futene og tjenestemennene til Vincent og fru Inger, og de sendte lagrettsmenn til Trondheim for å stadfeste at klagene var riktige. Bøndene klaget på Vincent sin urettvise fremferd, og ba samtidig om å få ha erkebiskopen til lensherre. Det var umulig for erkebiskop Olav Engelbrektsson å være helt rolig og se på det som skjedde med kirkene og med klosterene i Norge nå. Hadde han godtatt det, så hadde han vært en utro tilsynsmann. Desuten ville han forsvare befolkningen i Trøndelag mot futene til Vincent, som hadde gått ganske hardt frem. Det som utløste den store konflikten mellom Vincent og Olav, var da Vincent Lunge gikk til angrep på gården Seim i Kvinnherad, som tilhørte Kristoffer, som var nevøen til erkebiskopen. Olav erklærte derfor åpen krig mot Vincent Lunge. Kristoffer samlet et mannskap på 300 mann, som han tok føringen for, og gikk deretter til angrep på gården Østraat, som låg ved Bergen (Trøndelag?), der Vincent og hans svigermor fru Ingerd holdt til. Gården Østraat ble plyndret og det temmelig grundig, hvis Vincents beretning er sant, at det som ble tatt hadde en verdi på 20000 mark. Men det spørs om det var sant. Det var sikkert en stor glede for Kristoffer å gjengjelde angrepet på Seim.

 

Kong Frederik holdt seg merkelig nok utenfor denne krigen. Denne krigen vakte mye uro både i Norge og i Danmark. Konge og rådsherrer strevde for forlik, særlig på herredagen i Oslo om sommeren omkring år 1529. Vincent og fru Ingerd møtte opp i rett tid, men ikke erkebiskopen og ingen av biskopene. Dette så ut som en organisert motstand fra kirkens side, og slik ble det også forstått av de danske rådsherrene i Oslo. Da de slik hadde ventet i åtte uker, gav de opp og dro hjem. Den store herredagen i Oslo ble en eneste fiasko. Her sto Olav Engelbrektsson ved den store korsveien i sitt politiske liv. Han valgte etter plikt og overbevising, men plikten gjaldt den katolske kirken mer enn Norge. På høsten omkring år 1529 kom det meldinger om at biskopene skulle fratas sin makt. Ut på høsten omkring år 1529 tok erkebiskopen kontakt med Christian den andre, som bodde i Nederland. Møtet gjald en fremtidig invasjon av Norge. Se lenger nede på denne undersiden. Christian hadde tideligere vært konge i Danmark. Krigen mot Vincent kan ikke ha vært særlig godt planlagt politikk, og erkebiskopen gikk til slutt med på et forlik ut på våren omkring år 1530. Det var den nye svigersønnen på gården Østraat, Nils Lykke, som fikk i stand forliket. Erkebiskopen greide her å holde Nils Lykke godt for narr. Olav sverget til og med på at han ville være tro mot kongen. Han benyttet denne eden som påskudd til å la være å reise til herredagen i København omkring år 1530. Han måtte holde seg hjemme og hindre fiendtlig angrep på Norge. Christian den andre begynte omkring år 1530 planleggingen med å gjenerobe Danmark og Norge, og han fikk støtte fra sin svoger Keiser Karl den femte omkring år 1531 med å bygge opp en hær i Nederland. Mesteparten av hæren var leiesoldater og de fikk lønn av Christian, som også hadde betalt store summer for rustninger, skip og utstyr. Keiseren var nok også med på å betale for noe av dette. Det ble sendt ut agenter til både Danmark og Norge for å forberede tilhengerene. Svend Lauritssen måtte den 17. januar omkring år 1531 stille opp for lagmannsretten i Bergen. Svend ble dømt som svikar, fordi han hadde rømt fra presten Mikkel på Avaldsnes på Karmøy og tatt tjeneste hos Vincent Lunge. Omkring år 1531 ble Olav Engelbrektsson på nytt innkalt til herredagen, som skulle holdes i København i løpet av våren omkring år 1531.

 

Men Olav ville helst ikke reise og den 5. mai omkring år 1531 fikk han et godt påskudd til å ikke reise. Den 5. mai omkring år 1531 brant Nidarosdomen i Trondheim ned og nesten hele byen ble også offer for flammenes rov. Erkebiskopen benyttet da pengene, som var satt av til en evenuelt reise, til å få tak på koret i domkirken, og til å hjelpe de fattige i Trondheim, som var blitt husløse etter brannen. Ut på høsten omkring år 1531 satte Christian den andre kursen mot Norge i sammen med en større hær, som for det meste besto av leiesoldater. Samme høsten hadde erkebiskopen åpent meddelt at han hadde en av Christian sine agenter, Gustav Trolle, hos seg og det var planlagt en invasjon av Norge. Kong Frederik fikk også vite om dette planlagte angrepet. Men han viste ikke hvor angrepet ville komme. Men det det mest sansynlige var nok at angrepet ville komme i Bergen og derfor bestemte Frederik seg for å forsterke og beskytte festningen i Bergen. Dermed ble begge kristkirkene i Bergen revet. Det var Eske Bille ( Esge Bilde ) som sto bak denne rivingen. En annen grunn til at man reiv kirkene var fordi at fienden kunne ta kirken og angripe festningen fra kirketårnet, som låg høyere en festningen. Erkebiskopen Olav Engelbrektsson gikk tilslutt motvillig med på å godkjenne denne rivingen etter press fra kong Frederik. Men Bergenhus festning ble ikke angrepet. Ut på høsten omkring år 1531 ankret flåten til Christian opp ved Hesnes havn i Aust-Agder og kort tid senere gjorde Christian og hans hær seg klar for et angrep på Akershus festning. Christian valgte å angripe Akershus festning. Først invaderte han Oslo uten å møte noe særlig form for motstand. Men Akershus festning, som kun hadde 20 til 30 mann på murene, var ikke så lett å ta og dagene gikk uten at man kom noen vei. Mogens Gyldenstjerne, som var sjef på festningen, klarte å få sendt et brev til Frederik og et par dager senere ankret et par skip opp lenger ute i Oslofjorden. Det ene skipet var en kogge, som tilhørte Hanseatene. Fra disse skipene fraktet man opp både forsterkninger og forsyninger til festningen om natten. Mest sansynligt brukte man lønndøren på festningen, da forsterkninger og forsyninger kom. Akershus ble nå forsterket med cirka 40 mann til. Da Olav fikk vite at Christian var kommet til Norge, ble han hyllet ovenfor Trolle på Kongens vegne. Men etter 14 dagers beleiring av festningen ble det inngått våpenhvile mellom Christian og Mogens, som var sjef på Akershus festningen. Christian hadde også begynt å få dårlig råd og hæren hans begynte å kreve mer lønn. Derfor fikk han låne myntredskaper og en myntmann av Mogens, slik at han kunne stemple opp penger til å betale soldatene sine. Christian og hæren hans begynte nå å vandre nordover mot Trondheim.

 

Kong Frederik fikk fort vite at Christian nå var på vei nordover i Norge og derfor sendte Frederik opp en stor dansk flåte med over 1000 menn til Norge omkring år 1532 for å ta Christian og hæren hans. Christian, som nå var kommet til Trondheim for å møte sin venn erkebiskopen, begynte nå å miste motet da han hørte om den danske hæren som var på vei til Norge og derfor reiste han rett til Oslo. Hæren til Christian ble etterhvert oppløst av seg selv. De fleste soldatene reiste hjem igjen der de kom fra. Frederik klarer å overtale Christian til overgi seg på fredlig måte via de som hadde komandoen over den danske hæren. Resten av hæren hans skulle få fritt leide tilbake til Nederland og Christian skulle få lov til å bosette seg i Danmark igjen uten at noen kunne ta han, hvis han overgav seg til den danske hæren. Men da Christian overgav seg og reiste tilbake til Danmark, ble han møtt av en hær som tok han til fange og førte han til Sønderborg slott, der han ble stengt inne. Omkring år 1549 ble han overflyttet til Kalundborg slott, hvor han fikk litt friere fengselforhold. Her satt han fengslet frem til sin død omkring år 1559, uten at det noe gang ble reist tiltale mot han eller at han ble dømt. Erkebiskop Olav måtte, i tillegg til ny hylling av Kong Frederik, betale en bot på 15000 mark for å ha støttet Christian den andre. Olav tok opp igjen privatkrigen mot vincent og Østraat folket omkring år 1532. Men Kong Frederik var lei av disse privatkrigene og derfor sendte han en del soldater opp til Trondheim. Olav fikk høre at det skulle komme danske soldater til Trondheim og derfor flyttet han ut til festningen sin på Steinviksholmen, som nettopp var ferdig omkring år 1532. Han fikk den lille flåten sin, som ble ledet av hans nevø Kristoffer Trondson, til å beskytte festningen. Da de danske soldatene under ledelse Eske Bille ( Esge Bilde ) ankom Trondheim satte de fyr på erkebispegården og brannskattet byen. Men det er ingenting som tyder på at de angrep festningen, der Olav nå befant seg. Johan Kruckow benyttet seg av dette angrepet og han anbefalte sin sønn Jon til Eske Bille, for å vise sin støtte til kong Frederik. Hans, som var en annen sønn av Johan, var i staben til erkebiskopen. Johan prøvde kanskje å skape en allianse mellom erkebiskopen og kongen, som skulle gå imot Vincent. Johan gjorde alt for å få bort Vincent fra Norge.

 

Da Kong Frederik den første til slutt gav opp det hele, var erkebiskopens makt ikke mye verd. " Han har hørt", sier han, "at de vil drepe han under fredelige forhandlinger, derfor holdt han seg på Steinsvikholmen". Men tilslutt godtok Olav at kongen sine utsendte underhandlere kunne komme til hans festning og starte forhandlinger med ham. Underhandlerene, som besto av biskop Hans Rev og ridderene Hr. Trud Ulfstand og Claus Bille, fikk bo på festningen under forhandlingene. Claus Bille var nok i slekt med Eske Bille, som er nevnt i avsnittet over her. Les også mer om Claus og Hans Rev lenger nede på denne undersiden. Det var ikke før han fikk fritt leide for seg og 60 mann, som ble ledet av hans nevø Kristoffer, at erkebiskopen møtte personlig i Elgeseter kloster omkring år 1533. Erkebiskopen gjorde da en ny troskapsed til kongen, og betalte Vincent og fru Ingerd for all skade. I løpet av omkring år 1533 fikk Olav reparert og opprustet den gamle riddersalen på Ergan, slik at den skulle være klar til riksmøte omkring år 1533. Den gamle ridderhallen ble bygget omkring år 1300. Olav fikk også bygget opp myntverkstedet sitt igjen omkring år 1533, slik at man kunne begynne å produsere mynter igjen. Olav hadde overtatt myntverkstedet etter sin forgjenger erkebiskop Erik Valkendorf. Verkstedet, som låg i bispegården, brant ned omkring år 1532, da de danske soldatene tente på erkebispegården i Trondheim. Produksjonen av mynter i erkebispegården opphørte omkring år 1537. Omkring år 1533 hadde Olav sin nevø på festningen sin, der han jobbet som kommendant og det samme året arrangerte Olav et stort riksmøte i Trondheim, der flere store personer deltok. Der i blant biskopen Haskold i Stavanger, biskopen Mogens i Hamer, biskopen Hans Rev i Oslo, Vincent Lunge, Nils Lykke, lensherren Eske Bille på Bergenshus, Claus Bille fra Båhus, væpneren Johan Kruckow, lagmannen Olav Vigfastsson i Trondheim frostating, lagmannen Guttorm Nielsson i Bergen gulating, lagmannen Hans Bagge i Steigen Hålogaland, lagmannen Niels Clausson Grønn i Stavanger, Finn Hansson, Håkon på Egga og rådmann Aslak Engelbrektsson i Trondheim. Aslak var broren til erkebiskopen. Det kan ha vært flere som deltok på dette riksmøtet, men de er ikke nevnt i den kilden som jeg har brukt her.

 

På slutten av omkring år 1533 døde kong Frederik den første og da oppsto det en blodig strid i Danmark om tronen og om hvem det var som skulle bli Konge. Denne striden ble kalt grevefeiden og den holdt på fra omkring år 1533 til omkring år 1536. Den lutherske delen av adelen i Danmark ville ha hertug Christian, den eldste sønnen til Frederik, som konge av Danmark, mens katolske delen av adelen ville ha hertug Hans, som var den yngste sønnen til Frederik, som konge av Danmark. Hertug Hans, som bare var 12 år gammel omkring år 1533, holdt til på Nyborg slott der han ble oppdratt i den katolske ånd. Hertug Christian, som hadde valgt å følge den lutherske reglionen, trakk seg pågrunn av uenigheten blant den danske adelen. Men nå var borgerstanden og borgerstanden i Danmark lei av den herskesyke adelen og de reiste seg opp mot adelen. De ville ha tilbake Christian den andre på tronen igjen. Han ble avsatt som konge i år 1523 av Frederik den første og satt nå fengslet på Sønderborg slott i Danmark. Presten som overtok etter Hans Diser på Avaldsnes på Karmøy bar navnet herr Mikkel Jude og han var tilhenger av den gamle kongen Christian den andre. Mikkel oppfordret erkebiskopen omkring år 1533/34 til opprør mot den nye læra og vise troskapen sin til den gamle kongen, som hadde godtatt uttalelsene til erkebiskopen i sin tid. Erkebiskopen hadde allerede omkring år 1531 gjort felles sak med Christian den andre, med å prøve å få Norge til å bli et selvstendig land ved hjelp av Danmarks fiende Nederland. Men det ble ingenting av det. Man vet ikke om erkebiskopen lyttet til Mikkel Jude sitt råd omkring år 1533/34, men man er ganske sikker på at erkebiskopen støttet forslaget om at Christian den andre måtte settes på tronen igjen. Den danske borgerstanden tok kontakt med grev Christoffer av Oldenburg og ba han om hjelp til å få Christian den andre på tronen i Danmark igjen. Christoffer og Christian var søskenbarn. Christoffer og hans hær angrep Sjælland for å tvinge adelen til å bøye av. Men nå hadde hertug Christian alikevel bestemt seg for å bli konge i Danmark og derfor måtte han forsvare adelen. Både den lutherske delen av adelen og den katolske delen av adelen var nå enig i å satse på å få hertug Christian på tronen og det danske riksrådet støttet dette, etter at Danmark ble angrepet fra Lubeck omkring år 1534. Lubeck ønsket også å få Christian den andre på tronen i Danmark. Hertug Christian gikk inn med en stor hær i Holstein. Dermed var krigen igang. Borgerkrigen begynte på Sjælland og i Skåne, og gikk videre derfra innover i Danmark stykke for stykke. Samtidig ble vaktholdet på Sønderborg slott forsterket, slik at Christian den andre ikke skulle bli befridd uten kamp.

 

Skipper Clement Andersen styrte borgerhæren på nordlige Jylland og de holdt stand ganske lenge. Men tilslutt ble også opprøret her slått ned med makt. Clement klarte å rømme, men han ble forrådt av en bonde. Clement ble omkring år 1536 halshugget i Viborg. Liket hans ble partert og lagt på 4 steiler, og hodet ble pyntet med en blykrone. Kong Gustav Vasa av Sverige ville heller ikke ha Christian den andre tilbake på tronen i Danmark og derfor sendte han tropper og orlogsskip til Danmark i år 1535 for å hjelpe svogeren sin, hertug Christian, med å slå ned opprøret. Samtidig sender kong Gustav svenske styrker inn i Skåne. En svensk-preussisk flåte, ledet av Peder Skram gikk til angrep på Lubeck sin flåte omkring år 1535, som var en av grunnene til at Lubeck trakk seg ut av krigen. Grev Christoffer gikk også på et stort nederlag og han måtte overgi seg til hertug Christian. Christian fikk også hjelp fra Tyskland med å bekjempe sine fiender og takket være tyske offiserer fikk Christoffer reise ut av Danmark uten å bli straffet. Pågrunn av borgerkrigen i Danmark var det ingen konge som styrte i Norge og derfor ble det til at Olav Engelbrektsson tok tilbake makten i Norge. Nå var han som styrte Norge igjen uten innblanding fra Danmark. Olav var overbevist om at bonde- og borgerstanden ville vinne opprøret i Danmark og at Christian den andre ville bli Konge igjen i Danmark og i Norge. Vincent Lunge, som hatet Olav ganske mye, håpet at adelen ville vinne. For han var overbevist om at han ville få overta styringen av Norge hvis hertug Christian ble utnevnt til Konge i Danmark. Derfor støttet Vincent adelen i Danmark, som gikk inn for at hertug Christian skulle bli Konge i både i Danmark og i Norge. Vincent hadde ikke noe særlig makt i Norge, mens grevestriden i Danmark pågikk. Han hadde jo ingen Konge, som kunne hjelpe han med å holde på makten i Norge, og dette benyttet erkebiskopen seg av. Man kjenner ikke noe til om at Olav Engelbrektsson gjorde noe religiøs innsats mot den oppløsningen som truet den katolske kirken på denne tiden. Han satte seg hardt imot sekulariseringen av klosterene, men de sørgelige sakene mot domkirken og Munkeliv kloster i Bergen gjorde han visst ingenting for å hindre.

 

Omkring år 1534 var Olav på gården Ask i Bergen i flere månder og i kirkens nedtegning fortelles det om en festglad prelat, som viste å nyte livets goder. Ut på høsten engang omkring år 1535 ble nordmenn oppfordret til å slutte seg til adelen i Danmark, for å kjempe for deres sak. Fra den sønnafjelske riksrådsavdelingen ble det sendt bidrag til adelen i Danmark. Olav Engelbrektsson fikk snart merke hvilken vei utviklingen sønnafjells hadde tatt. I den videre politiske utviklingen kom det to tragiske menneskeskjebner til å spille en stor rolle. Dette gjaldt Nils Lykke og hans forbindelse med sin døde hustru søster, Lucie Nilsdatter Gyldenløve. Saken gikk ut på at Nils først var ulykkelig gift med Elina, som døde omkring år 1532. Mens han var gift med Elina var han også forelsket i Lucie, som var søsteren til Elina. Nils ville gifte seg med Luice og viste dette åpenlyst, da Elina døde. Men de strenge katolske reglene forbød ekteskap mellom svoger og svigerinne. I tillegg hadde Nils fått et barn med Luice, som døde kort tid etter fødselen. Dette ble ifølge kirken regnet som blodskam. Nils klarte å lure kirken til å gi barnet en kristen begravelse ved å innbile kirken at barnet var dødfødt. Jeg vil her legge til at jeg ikke vet hvor lenge det var forbudt med ekteskap mellom svoger og svigerinne pågrunn av de sterke katolske reglene. Men kong Sigismund av Polen, som var en meget sterk katolikk, giftet seg med sin svigerinne omkring år 1605. Sigismund var konge i Polen fra omkring år 1587 til omkring år 1632. Kynisk og brutalt utnyttet Vincent Lunge denne ulykkelige kjærlighetshistorien og Nils Lykkes nære politiske kontakt med erkebiskopen. Vincent var gift med Margrete Nilsdatter, som var søsteren til Elina og Luice, som senere ble gift med Jens Tillufsson Bjelke, som ble født omkring år 1510 og som døde omkring år 1559. Luice døde omkring år 1555 da hun druknet under en sjøreise på vei til Bergen. Omkring år 1535 deltok Olav sin nevø Kristoffer i en stor rettsak der han opptrede på alle måter som erkebiskopen representant. Saken gikk ut på at Nils Lykke skulle dømmes for kjetteri og rettssaken foregikk på gården Østraat, som tilhørte Vincent Lunge. Vincent hadde vært en stor pådriver i å få Nils dømt for dette. Det ble nedsatt en domstol, som skulle dømme Nils Lykke til døden på bålet for kjetteri. På grunn av den makt som Kristoffer hadde under rettsaken, så slapp Nils bålet og han ble midertidlig satt fri. Dette irriterte Vincents, men han turde ikke å vise det overfor Kristoffer Trondson, som var nevø av erkebiskopen. Nils ble med Christoffer opp til Trondheim. Men Nils Lykke var forsatt ikke frikjent. Han var bare satt fri midertidlig helt til at Norges riksråd hadde dømt i hans sak. Beskjed om dette ble straks sendt til den sønnafjelske riksrådavdelingen. De har etter alt å dømme igjen dømt Nils Lykke. Hva som skulle gjøres ble overlatt til erkebiskopens skjønn og situasjonsvurdering.

 

Det ble sendt to brev til Olav. Det ene inneholdt en erklæring fra de sønnafjelske riksråder om at de ville velge hertug Christian til Norsk Konge. Det andre brevet inneholdt en uttalese om at herrene ikke under noen omstendigheter ville møte fram på den utlyste herredagen den 23. mai omkring år 1535, som Olav Engelbrektsson hadde kalt sammen til. Dette var fordi de hadde fått vite at Nils Lykke, denne "bannskropp, udådsmann og kjetter" ikke bare oppholdt seg ustraffet i erkebiskopens stift, men også med hans leide. Det ble til og med sagt at Nils skulle være erkebiskopens ypperste rådgiver både i rikets og andre saker, og at han hadde holdt kirkemesser på dansk og hånet Guds helgener. På festningen til Olav ble det også oppbevart en stor kiste med gull og sølv, som tilhørte Nils. Denne kisten ble fraktet til Steinsvikholm omkring år 1534. Nils gjorde dette for å danne en allianse med Olav og han regnet også med at kisten var tryggere i festningen. Erkebiskopen såg ingen annen utvei enn å føye seg for presset som ble lagt på han. Han sørget for at Nils Lykke ble fanget og ført til festningen på Steinviksholmen. Valgbrevet til de sønnafjelske rådene og hertug Christian raske militære framgang i Danmark gjorde det snart klart for erkebiskopen at han ikke lenger hadde noe valg. I septemper omkring år 1535 skrev Olav til de sønnafjelske rådene og til de fremtredene danske rådene, og erklærte at han ville være "hans nåde huld og tro, som vi ville forsvare for Gud og være bekjent for Kongelige majestet". Men brevene nådde aldri fram. Vincent Lunge, som var fylt av hat til erkebiskopen, klarte å få hånd om brevene. Med dette hadde Vincent satt i gang en plan for å diskreditere erkebiskopen. I tillegg hadde han sendt en av sine tjenere til hertug Christian med instrukser om å mistenkeliggjøre erkebiskopen. Planen gikk i korthet ut på at erkebiskopen "både av hjerte, hug og sinn" var imot at hertug Christian skulle bli Konge i Norge, og at han i stedet ønsket seg Christian den andre i denne stillingen. Bakvaskelsen slo til. I november omkring år 1535 kom det brev fra hertug Christian den der han takket for opplysningene om erkebiskopen, og påpekte samtidig at han nettopp manglet de nordafjelske herrenes valg og hylling. Med henblikk på dette hadde Christian sendt Claus Bille til Norge, og anmodet Hans Rev og Vincent Lunge om å følge ham til erkebiskopen. Les mer om Claus og Hans Rev lenger oppe på denne undersiden. Claus Bille reiste fra Danmark i desemper omkring år 1535 og den 3. januar omkring år 1536 fikk Claus, Hans og Vincent møte erkebiskopen i Trondheim. Claus hadde som sin oppgave å få et fremtidig kongevalg i orden og kreve inn en stor sølvskatt fra Norge. Men Olav Engelbrektsson hadde andre planer for dette møte. De tre tilreisende viste ikke at Olav i november omkring år 1535 hadde mottatt et brev fra keiser Karl den femte. Det keiserlige hoff regnet Christian den andre sine døtre som arvtakere til de nordiske rikene.

 

Den elsdte datteren var nylig blitt gift med Frederik, greve av Pfalz, og keiseren ville yte ham all hjelp for å vinne tilbake svigerfarens riker, slik at grev Frederik kunne bli Konge i Norge. Dette ble bekreftet i et brev fra greven. Disse brevene fikk erkebiskopen brått til å legge nye planer. Det første Claus Bille og hans følge fikk vite da de kom til Trondheim, var at erkebiskopen hadde henretter Nils Lykke allerede i slutten av omkring år 1535. Han var blitt "røkt til døde" sa ryktene. Under møte med Claus, Vincent og Hans omkring år 1536 redgjorde erkebiskopen for de sønnafjelske rådene egenhendig hylling av Christian den tredje mot Norges lover og gamle sedvane. Videre fortalte Olav om brevet fra keiseren, der det sto at keiseren og pfalzgreven i løpet av våren ville sende en stor hær, som skulle ta både Danmark og Norge. På dette møte deltok også Eske Bille, som nok var i slekt med Claus, biskop Mogens av Hamar og Magreta Nilsdatter, som var gift med Vincent Lunge. Der deltok også andre ledende menn på møte. På bakgrunnen av brevene hadde Olav Engelbrektsson besluttet å sette de sønnafjelske rådene i fengsel. Alle som deltok under møte var under sterkt press, og nølende gav de aksjonsplanen sin tilslutning. Men dette var ikke nok for tilhengerene av erkebiskopen, som ble ledet av Gaute Taraldsson, som var en annen nevø av erkebiskopen. De krevde i tillegg død over Vincent. Etter at møte var avsluttet, tok Olav Engelbrektsson kontakt med sin nevø Christoffer og fikk han til å drepe Vincent Lunge. Vincent ble hugget i hjel i sitt herberge i Trondheim. Claus og Hans ble satt i fengsel på Tautra kloster. Med dette hadde Olav gått til åpent opprør. Og det alene på det spinkle håp at keiseren virkelig kom til å sende en hær i løpet av våren. Margrete Nilsdatter måtte reise hjem som enke.

 

Olav sendte nå folk omkring for å tinge allmuen til greven av Pfalz og deretter utrustet Olav to avdelinger med tropper omkring år 1535/36. En tropp skulle ta Akershus festning og den andre skulle ta Bergenhus festning. Men disse angrepene førte ikke fram. Folket turde ikke å støtte opp om dette. Den store hæren til keiseren kom heller ikke til, slik som det var lovet i brevet. Kristoffer, som ledet angrepet på Bergenhus og på Lungegården i Bergen, begynte istedenfor å forhandle på vegne av erkebiskopen med Tord Rod på Bergenhus. Tord var vikar for Esge Bilde ( Eske Bille ), som var lensherre på Bergenhus. Kristoffer fikk til en god avtale med Tord. Men Tord Rod lurte Kristoffer og satte han i fengsel på Bergenhus. Kristoffer ville nok ha blitt henrettet, hvis det ikke hadde vært for hans onkel. Olav hadde nemlig selveste lensherren i sin forvaring. Olav hadde nemlig klart å ta lensherre Esge Bilde til fange. Desuten hadde erkebiskopen både Claus Bille og Hans Rev i fangenskap. Olav innledet forhandlinger med fangene på Tautra kloster i april omkring år 1536, og kort tid etter slapp de fri. Det skjedde blant annet mot en erklæring at det som hadde skjedd mellom dem skulle være en klar, død og avtalt sak. Da Esge Bilde kom tilbake til Bergen ble Kristoffer satt fri og han kunne reise opp til Trondheim igjen. Få dager etter utferdiget Olav et brev hvor han lovte å gå inn for valget av Christian den tredje til Norges Konge, dersom Christian ville gi ham og de som hadde støttet ham sin tilgivelse. Erkebiskopen sine biskoper begynte nå å vende ham ryggen og gikk imot han. Bare biskopen i Hamar sto ved hans side. I juli omkring år 1536 hadde hertug Christian og den danske adelen skaffet seg full kontroll over hele Danmark og dermed var borgerkrigen over, og Christian kunne krones til konge over Danmark og Norge omkring år 1536. Men krigen hadde pådratt Christian en enorm gjeld. Dette kunne bare løses på en måte. Den 12. august omkring år 1536 ble besluttet at staten skulle konfiskere alt kirkegodset og at de danske katolske biskopene skulle fengsles. Christian ville unngå å møte motstand under innføringen av den planlagte reformasjonen og derfor ville han sette de katolske biskopene i fengsel. Dette ble satt i verk, og på herredagen den 30. oktober omkring år 1536 ble det vedtatt at Norge skulle utslettes som et eget rike og bli en del av Danmark. Presten Mikkel i på Avaldsnes, ble satt inn i fengsel omkring år 1537, men slapp fri etter en stund. Kong Christian startet også nå et stort sammarbeid med det danske riksrådet og den danske adelen. Dette ble godt mottatt av riksrådet, som forsatt beholdt mye av makten i Danmark. Den gamle kongen Christian den andre måtte forsatt være i fengsel på Sønderborg slott i Danmark. Senere ble Christian flyttet til Kalundborg slott, hvor han døde omkring år 1559.

 

Olav Engelbrektsson var nå presset opp i et hjørne. Han hadde liten grunn til å tvile på hva som ville skje med ham og hans kirke og Norges rike. Han gikk nå til en siste fortvilet aksjon. I august omkring år 1536 ble Kristoffer Trondson sendt til det Burgundiske hoff for å be om hjelp, og i november omkring år 1536 vendte han tilbake med 2 store skip og noen mindre skip, men uten hær. Fire av disse skipene fikk navnene Christoffer (Kristoffer), Blaukrauell, Blaa Hulc og Merss Iechten. Erkebiskopen takker dronning Marie for hjelpen i et skriv datert den 21 november omkring år 1536. Olav flyttet nå ut til festningen sin på Steinviksholmen i Åsenfjorden, som var en fjordarm av Trondheimsfjorden. Kristoffer fikk tak i en del folk som ble opplært til å betjene de nye skipene og som ble med han ut til Åsenfjorden, slik at de kunne beskytte festningen på Steinviksholmen. Båtene ble ledet av skipperene Jacob, Sorg, Junge Johan og islendingen Arent. Junge og Sorg ble regnet som forræderske båtmenn av den danske tronen. Man vet ikke om de senere ble tatt og henrettet, da de sto oppført på konglige liste over forræderiske båtsmenn i år 1537. Knut Pedersson Schanke, som hadde jobbet som domprovst (Dekanus) ved domkapitlet i Trondheim, under ledelse av erkebiskopen, hadde ansvaret for omlag 100 mann, som var med på å forsvare festningen. Knut var faren til Karen, som var gift med Kristoffer. Utenom de som skulle forsvare festningen på Steinviksholmen var det også en del ansatte som tok seg av de dagligdagse tingene på festningen. Det var kokker, smeder, tjenere, støpere, og så videre. De fleste av disse og en god del av soldatene, som var under ledelse av Knut, ble igjen på festningen for å forsvare den og holde den vedlike, da Olav forlot landet omkring år 1537.

 

I et brev fra mars omkring år 1537 ble det listet opp 110 navn, som skulle være igjen på festningen på Steinviksholm, når erkebiskopen Olav forlot den. Her er noen av navnene, som sto på listen. Herr Torffyn, høvedmann Axel Gunterberg, kaptein Anders fra Sverige, skriveren Erik, Søffryn Mortensson, kaptein Bentt fra Sverige, husmannen Byørn, Jøren Persson, Per fra Sjelland, kokken Mykell, Ener Tyeld, Gøstaff fra Holland, smeden Erik, Christoffer Nielsson, Knut Østherdall, skomaker Joen, Christoffer Raffuelsson, Kaptein Pouell Juthe, børseskytteren Monss, Niels Jonsson, Mykell Fynne, kokken Hans, Tord Engebritsson, Gudmwnd Jemtt, glassmesteren Mads, herr Mykell, Niels fra Sjelland, kokken Jon, Oluff Olsson, svensken Lasse, båtsmannen Knudt, Nils Wyntther, Mons fra Jemtland, båtsmannen Byrrie, Guthe Byørnsson, Calus fra Frankrike, baker Anders Nilszon, Trond Erlandson, Henrik fra Tyskland, kokken Heyne, Knudt Tiøstelsson, Oluff fra Fynbo, børsegutt Reynold, Halward Torgersson, Tomes fra Skottland, skriver Gunnar, Hanss Hansson, Oluff Fyndbu, drengen Oluff Gauttes, Knudt Syurdsson, Jon Tybo, skriver Nils, Oluff Andersson, Per Judte, båtsmann Alf, Tøris Hemingsson, Michil Judte ( henrettet i år 1537. Han sto oppført på listen over forræderiske båtmenn. ), Syurd, Anders Jonsson, Søffrin Sielensffar, herr Deken, Oluff Jonsen, Oluf fra Romsdall, Oluff Gudmwndsson, Mongs fra Sundmøre, kaptein Erik Bagge, Jacob fra Sundmøre, Aslach, Oluff Godtte, Knudt fra Nordmøre, Ambrosius, Lasse fra Sverige, Nils Bertilson, Oluff fra Jemtland, Oluff Teisthe, Morten Helsing, Hans Mongson, Halward fra Herdall, Oluff Ericson, Gaute Symonson, Jffuer Torsthenson, Trond, Olluf, Haluord, Oluff Torgerson ( henrettet i år 1537. Han sto oppført på listen over forræderiske båtmenn. ), Gudmund Elskilson, Jens Waeredde, Arent Rotuall, Anders Oluffson, Hafftoer, Torbyørn Gauteson, Nils Søffrinson, Nils Beinchtson, Peer Bagge, Christiern Gregusson, Henrich Madszon, Lasse Storm, Gregusson, Olluf Asmundsson, Jon Gauteson, Christoffer Holst, Per Botolffson, Haluord Taralson og Nils Anderson. Gaute Taraldsson, som var nevø av erkebiskopen Olav, sto også oppført på denne listen. Men han valgte nok å bli med sin onkel til Nederland. En av kildene mine skriver at Gaute satt i fengsel en kort periode med Kristoffer Trondson i slutten av omkring år 1537. Gaute ble senere henrettet. Han sto oppført på listen over forræderiske båtmenn.

 

Olav Engelbrektsson følte seg nok litt tryggere ute på festningen sin, som nå ble beskyttet av flere krigsskip. Men han innsåg snart at han må forlate Norge for godt. Tidelig på våren omkring år 1537 drog Eske Bille ( Esge Bilde ) nordover til Trondheim med sine mannskaper for å hindre erkebiskopen i å flykte. Men Olav viste at de danske soldatene var på vei til Trondheim. Olav ventet lenge før han dro ut på den tunge ferden. Men da de danske soldatene kom til Romsdal, hadde Olav allerede gått ombord på et av krigsskipene sine. På forhånd hadde Olav sendt et brev til Eske Bille. Den lille flåten på fire skip forlot Steinviksholmen den 1. april omkring år 1537. Disse fire skipene var Christoffer (Kristoffer), Blaukrauell, Blaa Hulc og Merss Iechten. Man vet ikke om Hans Eriksson, som var en tjener hos Olav, ble med på reisen. Hans er den eneste som blir nevnt i mine kilder, som tjener for Olav. Kort tid etter at Olav og hans reisefølge hadde forlatt Steinvikholmen ble festningen beleiret av danske soldater. De som var igjen på festningen kjempet mot danskene i cirka en måned før de overgav seg, pågrunn av mangel på fersk vann. De danske soldatene overtok festningen etter overgivelsen. På vei sørover gikk den lille flåten innom gården Østraat, som tilhørte den avdøde Vincent Lunge og plyndret gården på nytt. Den lille flåten gjorde et nytt stopp da den kom ned til Hardangerfjorden, slik at Kristoffer kunne hente sin lille familie. Den 19. april omkring år 1537 låg flåten ved Utsira i Nord-Rogaland og i mai omkring år 1537 var flåten kommet fram til sitt mål i Nederland. Derfra gikk ferden videre til Belgia. Olav Engelbrektsson bosatte seg i byen Lier i Brabant i Belgia. Med seg hadde han kostbarheter og arkiver fra domkirken i Trondheim. Kristoffer og den lille familien hans ble hos Olav til han døde den 7. februar omkring år 1538. Han ble begravet foran høyalteret i kirken Saint Gummaruskirken i byen Lier i Belgia. Omkring år 2003 ble det lagt ned en minneplate over denne graven. Saint Gummaruskirken ble satt opp for å erstatte den gamle romanske kirken, som ble bygget omkring år 1000. Den elsdte delen på kirken er tårnet, som ble bygget omkring år 1378. Omkring år 1702 bygget man tårnet høyere slik at det i dag er omkring 80 meter høyt. Koret i kirken ble bygget ferdig mellom år 1475 og år 1516. Skipet, tverrskipet og kapellet er fra 1600 - tallet. Galleriet i kirken ble bygget mellom år 1536 og 1539. Arkitektene bak kirken var Anton Keldermans og Domien de Waghemaker. Kirken ble oppkalt etter Gummarus, som ble født omkring år 710 i Embleham i Belgia. Han var embetsmann ved hoffet til kong Pipin den lille, som var konge i Belgia fra omkring år 751. Gummarus ble senere eneboer og slo seg ned i Nivesdonck ved Antwerpen. Der bygget han kirken Saint Peter. Han døde omkring år 775 i en klostercelle og ble begravet i sitt kapell. Den nåværende flamske byen Lier har vokst opp rundt Gummarus sin klostercelle.

 

Olav Engelbrektsson ble den siste romersk-katolske erkebiskopen i Norge. Reformasjonen ble omkring år 1537 innført i Danmark ved hjelp av tyske offiserer og ved hjelp av danske adelsmenn blir den også innført i Norge. Det var herredagen i Danmark som bestemte at reformasjonen skulle innføres i Norge. Kongen i Danmark sendte 14 danske krigsskip med 1500 soldater til Trondheim, som skulle tvinge reformasjonen på menneskene i Norge, som nå kun var del av Danmark. Slik som Jylland, Fyn og Sjælland var det. De fleste kirkene i Norge ble plyndret for alle kostbarheter og derfor mistet kirken mye av inntektene sine av jordegodset. Kirkene hadde ikke så mye igjen etter Vincent Lunge sine store plyndringer. Men det de hadde ble nå tatt i fra dem. Det ble også innført nye prester i en del av kirkene i Norge. Folk hadde lite respekt for de nye prestene, og brydde seg derfor ikke om å betale tiende til dem. Olavskirken på Avaldsnes på Karmøy ble også plyndret og tømt for gods. Kirken var uten prest i 4 år etter at reformasjonen ble innført i Norge. Men omkring år 1541 blir Herr Hans Klingenberg prest på Avaldsnes.

 

Barn av Olav Engelbrektsson og Maren Pedersdatter Schanke. Se helt oppe på denne undersiden.

 

A. Engebrecht Olavsson ble født omkring år 1520 i Trondheim. Han var gift med Birgitte Hansdatter Gaas, som var datter av Hans Hansson Gaas, som ble født omkring år 1500 og var biskop i Trondheim, og Maren Hansdatter Bagge, som ble født omkring år 1510 og døpt i Marine Berildsdborg. Mye kan tyde på at hun kom fra Assens. Engebrecht og Birgitte bosatte seg på gården Dalhammer i Jemtland, som på denne tiden låg i Norge, og der fikk de to kjente barn.

 

A1. Maren Engebrechtsdatter ble født omkring år 1555 og hun giftet seg med Hans Ovesson Rød - Lunov, som ble født omkring år 1550 på Jylland i Danmark og som døde i år 1598 i Trøndelag. Hans var lensherre på Bakke konglige gods. Maren døde omkring år 1617 i Trøndelag. Maren og Hans bosatte seg på Moldatun i Jemtland (Trøndelag ?) og der fikk de to døtre. En av døtrene bar navnet Mille Hansdatter, som døde før år 1650.

 

A2. Karen Engebrechtsdatter ble født omkring år 1560 og hun giftet seg med Jørgen Hansson Ribber. De to fikk en sønn. Kildene nevner ingenting om bosted.