KRISTOFFER TRONDSON RUSTUNG

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli oppgradert eller endret, da jeg har funnet mer eller/og nyere stoff. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Så å si alle mine kilder skriver at Kristoffer Trondson ble født på gården Seim i Kvinnherad i Hardanger. Kvinnherad er ikke en del av Hardanger i dag, men i gamle kilder blir Kvinnherad beskrevet eller omtalt som et sted i Hardanger. Men i følge en enkel kilde som jeg fikk tilsendt via e-post ble det påstått at Kristoffer kunne ha blitt født på gården Bor i Nord Trøndelag eller i Trondheim. Kilden skriver at Kristoffer er benevnt i Diplomer som født i Trondheim flere ganger, blant annet av Keiseren. Den samme kilden påsto også at Kristoffer hadde helt andre foreldre enn det de andre kildene oppgir som navn. Les mer om dette lenger nede. Denne kilden skriver også at ved hans død, ble Kristoffer gravlagt i en sarkofag under kirkegolvet i Kvinnherad kirke, som ligger like ved hjemgården hans Seim. Så her kan man begynne å lure. Den samme kilden skriver først at det var gården Bor i Nord Trøndelag som var hjemgården til Kristoffer og deretter skriver den at det var gården Seim i Kvinnherrad som var hans hjemgård. Derfor er nok mest sannsynligt at Kristoffer ble født på gården Seim, som det blir beskrevet i alle de andre kildene mine. Kristoffer ble i følge de fleste kildene mine født omkring 1500/01 på Seim. Noen kilder mener at Kristoffer ble født omkring år 1490, men dette er nok galt. Kristoffer ble omkring år 1527 kalt "then unge keccher " og derfor kan han ikke ha vært så gammel omkring år 1527. Rolf Scheen skriver i sin bok at Kristoffer nok ble født omkring år 1500.

 

De fleste kildene som jeg har brukt skriver at det var Trond Engelbrektsson som var faren til Kristoffer , mens noen andre kilder skriver at det var Trond Sigurdson som var faren. Ifølge et manuskript fra en rettsak omkring år 1571 angående Enno Kristofferson Trondsen, som var sønn av Kristoffer, ble det oppgitt at Enno sa at hans far bar navnet Christoffer de Johansson. Det samme navnet ble også oppgitt på rullebladet til Enno. Dette kan tyde på at faren til Kristoffer bar fornavnet Johan. Men Enno oppgav navnet Kristoffer Trondsson som sin far da han giftet seg med Anne Marie de Wittersheim omkring år 1565. Derfor kan det være at Enno løy om navnet på sin far under rettsaken mot han, for å beskytte faren sin mot dårlige rykter. Han ville nok ikke sette faren sin i dårlig søkelys, selv om hans far hadde vært død i omkring 6 år, da rettsaken mot Enno begynte. Den kilden som jeg fikk tilsendt på e-post, som nevnt i det første avsnittet på denne undersiden, mener at det var Trond Sigurdsson på Bor i Nord Trøndelag som var faren til Kristoffer. Denne personen Trond var i følge kilden trolig sønn av Sigurd Magnusson, som er nevnt i forbindelse med salg av deler av gården Vik-Samland i Jondal. Kvinnherrad. Denne Sigurd var i slekt med Biskopen Mogens på Hamar som førte Losna-våpenet. ( Lindorm-ruter. Lindorm var en slange som så ut som en drage og var opprinnelig et symbol på Djevelen. Midgardsormen. ) Kristoffer sitt segl viser også liggende ruter + stående eikenøtter. Denne kombinasjonen førte også Brattabø kongen i Jondal, bare med mere Losna preg. Denne kilden mener også at det var Karen Arnesdatter som var moren til Kristoffer og at hun kom fra Huseby på Møre. Hun var av Aspas ætta og var enke etter en vepner som het Bertil Jensson. Denne kilden baserer seg på et Diplom Nor. som nevner et par som heter Trond og Karen i Nord Trøndelag. Denne kilden beskriver også en helt annen person som var gift med Kristoffer enn det alle de andre kildene mine gjør. Les mer om det i et annet avsnitt lenger nede på denne undersiden. Jeg selv mener selv at det var Trond Engelbrektsson som var faren til Kristoffer. Les mer om mine teorier angående valg av far til Christoffer på undersiden om Trond Engelbrektsson. På den samme undersiden kan man også lese mer om Trond og hans bakgrunn.

 

Så å si alle mine kilder skriver at det var Karen Toresdatter Kold fra gården Nessa i Nedstrand, Ryfylke, som var moren til Kristoffer og derfor har jeg også valgt å bruke henne som mor for Kristoffer. Når man ser på de to navnene som jeg har valgt å bruke basert på mine kilder og de to navnene i avsnittene over her, så ser man at det er de samme fornavnene. Så lenge man kun har et Diplom Nor. om nevner et par som heter Trond og Karen, så er nok det meste basert på navnelikheter og at kronologien synes å passe bra. Men så lenge det ikke finnes andre dokumenter som kan støtte opp om dette foreløpigt, så velger jeg å bruke de to personene Trond og Karen, som jeg har valgt ut basert på mesteparten av mine kilder. Desuten så ble jo Kristoffer født på Seim i Kvinnherad, mens Trond Sigurdsson og Karen Arnesdatter bodde på gården Bor i Nord Trøndelag. Kristoffer tilbrakte sine første leveår på gården Seim, der han nok deltok en del i gårdsarbeidet på gården. Kristoffer fikk nok ekstra mye å gjøre på gården, etter at hans far, Trond Engelbrektsson, døde engang mellom år 1510 og år 1514. Karen Kold, som var moren til Kristoffer, giftet seg på nytt med Fartegn Matsen omkring år 1515. Engang mellom år 1515 og år 1520 forlot Kristoffer sin mor og stefar Fartegn, og tok hyre på en båt. Utenom å være en del ute på havet, så var nok Kristoffer også en del hjemme på gården Seim.

 

Kristoffer sine første reiser ute på det store havet var en begynnelse på hans lange sjøliv. I løpet av sin ungdomstid ble Kristoffer utdannet ved det erkekatolske universitetet i Køln sammen med sitt søskenbarn Gaute Taraldsson. Omkring år 1526/27 flyttet han til Trondheim, der han tok tjeneste hos erkebiskopen Olav Engelbrektsson, som var onkelen til Kristoffer. Et diplom fra denne tiden, diplom. Norw.7.789 og diplom.Norw.8.589-97, skriver at Olav var onkelen til Kristoffer. Det finnes også et belgisk verk fra omkring år 1840 som nevner dette. Men det finnes også noen få kilder som mener at det ikke var noen familieforhold mellom Olav og Kristoffer. En kilde som jeg har brukt mener at foreldrene til Kristoffer var setesveiner for erkebiskopen Olav og at det var derfor Kristoffer fikk jobb hos Olav. En annen kilde mener at Olav kun var i slekt med hustruen til Kristoffer og derfor ble nevnt som slektning av han. Jeg selv mener at Olav var onkelen til Kristoffer. Les mer om mine teorier angående dette på undersiden om Trond Engelbrektsson. Kristoffer sin jobb var å ha ansvaret for krigsskipene til erkebiskopen. Omkring år 1527 var det ganske urolige tider i Norge. Den kjente sjørøveren Klemet herjet på Vestlandet og Sørlandets kyster. Hanseateneklaget en del på Klemet, som også plyndret skipene deres. Erkebiskopen ville stoppe Klemet og derfor sendte han to krigsskip ned til Bergen for å stoppe Klemet. Skipene ble ført av Kristoffer og av Olav Lang. Bemanningene på disse skipene tenkte kun på kamp og bytte. Vincent Lunge kalte Kristoffer "den unge kekker" og sier om han, at han er " et ondt ophav til al uredelighed". I disse få ord er Kristoffer Rustung skildret så levende for oss, at vi kan se han klart som den unge eventyrlystne viking, som lengter etter kamp og plyndring. Da flåten ble liggende i ro i Bergen og ikke foretok seg noe, ble Kristoffer og Olav Lang trøtt av å vente. De regnet med at Klemet ikke ville komme. Derfor begynte de to på egen hånd å plyndre båter, som kom til Bergen med varer. De plyndret båter fra Skottland, Holland, og så videre. Disse landene som ble plyndret av Kristoffer og av Olav Lang, begynte å gjøre motstand mot danske og norske båter, samtidig som de klaget til Vincent Lunge og til erkebiskopen, som var de to styrende makter i Norge på denne tiden. Spesielt Hanseatene var misfornøyd med Kristoffer.

 

I det følgende året hører vi ikke noe mer om Kristoffer. Han har antageligvis vært i erkebiskopen tjeneste bare i navnet. I virkeligheten har han nok vært fribrytter og viking, som har reist rundt på havet og gjort stor skade på fredelige handelsmenn. Kristoffer ble også omtalt som Olav sin skipshøvding, en kar som elska strid og rov,- rett som ein gammel viking. Omkring år 1528 sender erkebiskopen sin nevø Kristoffer til kong Frederik den første som sitt sendebud til et møte i Flensburg, hvor erkebiskopen skulle stå til rette for Kongen og det danske riksrådet for sin holdning overfor Daljunkeren og svenskene foruten mye annet. Erkebiskopen måtte også stå til rette for sine uttalelser om at Norge måtte få bli et selvstendig land. Erkebiskopens politikk overfor Kongen hadde vært temmelig grumset. At erkebiskopen betrodde sin nevø til dette vanskelige verv, viser oss at han hadde stor tillit til Kristoffer sin dyktighet. Kristoffer var ikke bare en stor kriger, men han var også en meget klok mann, som forsto det å omgås med andre mennesker. Dette forklarer, at Dronningen av Ungarn i et brev av 10. november omkring 1538 kaller han "erkebiskopens blodvenn". Omkring år 1529 var det en privatkrig mellom erkebiskopen og Vincent Lunge. Det som utløste den største konflikten mellom erkebiskopen og Vincent, var da Vincent gikk til angrep på gården Seim i Kvinnherrad, som var hjemgården til Kristoffer. Kristoffer samlet et mannskap på 300 mann, som han tok føringen for, og gikk deretter til angrep på gården til Vincent, som bar navnet Østraat. Denne gården låg i Trøndelag ( Bergen ?). Gården Østraaet ble plyndret og det temlig grundig, hvis Vincent beretning er sant, at det som ble tatt hadde en verdi på 20000 mark. Vincent sin svigermor fru Ingerd bodde på gården Østraaet med sine døtre, da Kristoffer gikk til angrep. Fru Ingerd og hennes døtre overlevde angrepet og de søkte tilflukt i Bergen. Omkring år 1532 var det også en privatkrig mellom erkebiskopen Olav Engelbrektsson og Vincent Lunge. Kong Frederik den første av Danmark og Norge var lei av disse privatkrigene og derfor sendte han en del soldater til Trondheim. Olav fikk høre at det skulle komme soldater og derfor flyttet han ut til sin festningen på Steinviksholmen, som ble beskyttet av erkebiskopens sine krigskip, som ble ført av Kristoffer. Omkring år 1533 var erkebiskopen i et møte på Elgeseter Kloster og han hadde Kristoffer med seg som livvakt.

 

Omkring år 1533 giftet Kristoffer seg med Karen ( Karine ) Knutsdatter, som var datteren til domprovst (Dekanus) Knut Pedersson Schanke og Dorthe Håkonsdatter Adelsteen, som hadde svenske og danske forfedre. Knut arbeidet ved domkapitlet i Trondheim under ledelse av erkebiskopen. Karen møtte nok Kristoffer for første gang omkring år 1527, da Kristoffer kom til Trondheim for å jobbe for erkebiskopen, som var hans onkel. I følge noen kilder så var erkebiskopen Olav Engelbrektsson gift med Maren Pedersdatter Schanke, som var søskenbarnet til Knut. Både Knut og Maren kom fra Jemtland, som låg i Norge på denne tiden. Som nevnt i et par av avsnittene lenger oppe i denne undersiden fikk jeg tilsendt en e-post med informasjon, som ikke stemte overens med de andre kildene som jeg har brukt til nå. Denne enkle kilden beskriver en helt annen person som skal ha giftet seg med Kristoffer. Det eneste som er felles er fornavnet på bruden. Jeg selv er heller ikke helt enig i det som den nye kilden skriver. Under her vil jeg nå skrive stykkvis hva kilden mener angående hustruen til Kristoffer og deretter mine kommentarer til kilden. Kilde: "Grunnen til at Kristoffer steg så raskt i gradene i Danmark var fordi at han inngift i Lykke ætta, som var av Dansk Uradel og var blant kremen i høyadelen i Danmark. Kristoffer var omtalt i flere diplomer som velbåren og av god gammel adel". Kommentar: "Det finnes ingen beviser eller andre kilder som skriver at Kristoffer var inngift i Lykke ætta. Men man vet at Kristoffer gjorde en god jobb for den danske/norske tronen og det var nok derfor at han steg fort i gradene og ble adlet for det. Rustung ble adelstittelen hans. Men han brukte ikke dette navnet selv. Les mer om dette lenger nede på denne undersiden". Kilde: "Kristoffer Rustung var gift med Karen ( Karine ) Joachimsdatter Lykke, som var søsteren til den uheldige Nils Lykke. Denne Karen er nevnt i Erkebiskop Olavs Diplom Nor. Dette dokumentet viser at hustruen til Kristoffer bar navnet Karen og at de to bodde på Storgården Fosen i Sør Trøndelag, der de var nevnt omkring år 1536. Hun er ikke omtalt med farsnavn i Danmark og heller ikke i skifte etter Kristoffer. Men hun er ellers nevnt i flere andre dokumenter. Den Karen som nevnes før i tiden i Danmark er Karen ( Karine ) Lykke. Det finnes mange Diplomer på henne i samme periode. Karine kom til Norge omkring år 1529 i sammen med Esge Bilde og hans kone Sophie. Karine bodde fra omkring år 1529 og frem til omkring år 1535 på Bergenshus hos Esge og Sophie. Omkring år 1535 reiste hun til Fosen i Sør Trøndelag for å rydde opp i boet etter sin bror Nils Lykke. Dette ekteskapet er kanskje grunnen til at Kristoffer og erkebiskopen Olav nølte med å iverksette Vincent og fru Inger sitt press om rettsak og henrettelse av Nils Lykke. Kristoffer sendte brev fra Fosen omkring år 1536 til Esge Bilde og han hilser fra Karen ( Karine ) Lykke i den sammenheng. Det kan også gi en pekepinn om de senere eierene av Stor-Fosen, som stammet fra Kristoffer og Karine. Oldebarnet Lagmann Jørgen Henriksson Staur og Kona Øllegård Hansdatter Rød eigte gården Stor-Fosen".

 

Kommentar: "Kristoffer eigte gården Fosen i sør Trøndelag, som nok var hans bosted i Trondheim, når han ikke var ute på sjøen. Nils Joachimsson Lykke, som nok ble godt kjent med Kristoffer omkring år 1533/34 da Nils inngikk allianse med erkebiskopen Olav Engelbrektsson, fikk nok bo i flere perioder på gården Fosen for å unngå sin svigerbror Vincent Lunge, som tilmed prøve å få Nils henrettet omkring år 1535. Les mer om det lenger nede på denne undersiden. Men på slutten av omkring år 1535 ble Nils alikevel henrettet og det skjedde nok på erkebiskopen sin festning på Steinviksholmen under regi av erkebiskopen selv, som nok til slutt ble presset til å henrette Nils. Karen ( Karine ) Joachimsdatter Lykke, som var søsteren til Nils, reiste opp til gården Fosen for å rydde opp i boet etter Nils omkring år 1535/36. Hun fikk sikkert bo der en periode mens Kristoffer og hans hustru også var der. Før Karen kom til Trondheim, hadde hun bodd hos Eske Bille i Bergen fra omkring år 1529 til år omkring 1535. I brevet som nevnes i kilden så hilser jo Kristoffer fra Karen Lykke til Eske Bille. Eske var jo en venn av Karen og derfor ble det sendt en hilsing via brevet. I erkebiskop Olavs diplom står det kun navnet Karen og at hun var gift med Kristoffer og at de to bodde på Storgården Fosen i Sør Trøndelag, der de var nevnt omkring år 1536. Hun er ikke omtalt med farsnavn i Danmark og heller ikke med farsnavn i skifte etter Kristoffer. Det står ingenting om at hun hadde etternavnet Lykke. Så å si alle de andre kildene min skriver at hustruen til Kristoffer var Karen ( Karine ) Knutsdatter. Så det var nok bare at hustruen til Kristoffer og deres gjest omkring år 1535/36 hadde samme navn fornavn. Karen ( Karine ) Joachimsdatter Lykke tilhørte nok en stor adelsfamilie i Danmark og derfor er hun nok nevnt i flere diplomer fra denne tiden fra omkring år 1529 og til omkring år 1535. Jørgen Henriksson Staur var lagmann i Trondheim og han var gift med Øllegård Hansdatter Rød. De to bodde på storgården Fosen i sør Trøndelag. Hans oldefar, Kristoffer, hadde i sin tid bodd på den samme gården. Så Jørgen hadde nok arvet denne gården. Margrete Kristoffersdatter Tronds, som var datter av Kristoffer og Karen, flyttet med sin ektemann Jørgen Pedersen Staur, som kom fra Nervik i Ølen, opp til Trondheim og de bosatte seg nok på gården Fosen, som Margrete hadde arvet etter sin far. Deretter har nok sønnen Henrik Jørgensen Staur overtatt gården og gitt den videre til sin sønn Jørgen Henriksen Staur.

 

Kilde: "Den uheldige Nils Lykke var svigersønnen til fru Ingerd på Austråt og hun eigte deler av gården Nessa i Ryfylke, der slekten Kold bodde. Den andre svigersønnen hennes, Vincent Lunge, bodde på gården Nessa i perioder. Kold navnet kom inn i Rustung ætta via Fru Inger, i følge Diplomet Nor". Kommentar: "Vincent Lunge kom til Norge omkring år 1523 som sendemann for Kong Frederik den første og han overtok som høvedsmann på Bergenhus festning og overtok dermed den viktigste administrative stillingen på vestlandet. I Nedstrand i Ryfylke bodde det en adelsfamile som bar navnet Kold og derfor har nok Vincent vært hos dem noen ganger, da han jo var høvedsmann i området. Siden reisen mellom Bergen og Nedstrand kunne være ganske lang på denne tiden, så var det jo normalt at man fikk overnatte og evenuelt bo der noen dager. Det kan også hende at Kristoffer og Vincent hadde god kontakt med hverandre de første årene som Vincent var i Norge og at Kristoffer har tatt Vincent med seg til Nedstrand for å vise han gården Nessa. Det kan også hende at Vincent fikk kjøpt seg et lite område av gården Nessa i Nedstrand, som hans svigermor fru Ingerd overtok senere. Gården Nessa var en del av Kold ætta sin eiendom. Men at Kold navnet kom inn i Rustung ætta via fru Inger er nok en feiltolking av diplomet Nor. Jeg har ikke funnet noen andre kilder som sier at fru Inger hadde slekt som var inngift i Rustung ætta. Men så å si alle kilder skriver at Karen Toresdatter Kold fra gården Nessa i Nedstrand var moren til Kristoffer. Jeg tror ikke at Vincent og fru Inger var noe særlig velkommen til Nedstrand etter at Vincent plyndret hjemgården til Kristoffer omkring år 1528/29. Denne gården bar navnet Seim og låg i Kvinnherrad. Slutt på kilde og komentarer. Det er kun denne kilden som nevner et ekteskap mellom Kristoffer og Karen ( Karine ) Joachimsdatter Lykke. Det finnes ingen andre dokumenter, rettsdokumenter eller skifte som kan bekrefte dette ekteskapet. Derfor velger jeg selv å holde meg til det de andre kildene skriver og det er at Kristoffer giftet seg med Karen ( Karine ) Knutsdatter fra Trondheim omkring år 1533. Den samme kilden mener også at det var meget tvilsomt at det var Knut Pedersson Schanke som var faren til Karen.

 

Kristoffer og Karen ( Karine ) Knutsdatter giftet seg i domkirken ( Nidarosdomen ) i Trondheim omkring år 1533 og det var nok erkebiskopen Olav Engelbrektsson som viet dem. Kristoffer og Karen bosatte seg på storgården Fosen i sør Trøndelag og der bodde de frem til omkring år 1536/37. Det første året, omkring år 1533, fikk Kristoffer og Karen god tid til hverandre. Kristoffer jobbet som kommendant på erkebiskopen sin festning på Steinsvikholmen dette året og derfor var han nok også en god del sammen med sin nye hustru. Men de neste årene såg nok ikke Karen så mye til sin ektemann, som da jobbet for sin onkel både på sjøen og på land. Det var urolige tider og Kristoffer hadde nok å gjøre. Omkring år 1534 fikk Kristoffer og Karen datteren Kristine og omkring år 1535/36 fikk de datteren Magdalena. Omkring år 1535 deltok Kristoffer i en stor rettsak der han opptrede på alle måter som erkebiskopen representant. Saken gikk ut på at Nils Lykke skulle dømmes for kjetteri og rettssaken foregikk på gården Østraat, som tilhørte Vincent Lunge. Grunnen til at Nils skulle dømmes var fordi at han ville gifte seg med Luice, som var søsteren til hans avdøde kone Elina, som døde omkring år 1532. Nils hadde åpenlyst vist at han ville gifte seg med Luice. Men de strenge katolske reglene forbød ekteskap mellom svoger og svigerinne. Vincent hadde vært en stor pådriver i å få Nils dømt for dette. Vincent var gift med fru Inger, som var søsteren til Elina og Luice. Det ble nedsatt en domstol, som skulle dømme Nils Lykke til døden på bålet for kjetteri. På grunn av den makt som Kristoffer hadde under rettsaken, så slapp Nils bålet og han ble midertidlig satt fri. Dette irriterte Vincents, men han turde ikke å vise det overfor Kristoffer, som var nevø av erkebiskopen. Nils ble med Kristoffer opp til Trondheim. Les også mer om Kristoffer og Nils lenger oppe på denne undersiden. Jeg vil her legge til at jeg ikke vet hvor lenge det var forbudt med ekteskap mellom svoger og svigerinne pågrunn av de sterke katolske reglene. Men kong Sigismund av Polen, som var en meget sterk katolikk, giftet seg med sin svigerinne omkring år 1605. Sigismund var konge i Polen fra omkring år 1587 til omkring år 1632.

 

Den 16. august omkring år 1535 var det et møte i Oslo for rettens medlemmer, som hadde deltatt i rettsaken på Østraat. Vincent og Kristoffer deltok også på dette møte. Begge to drakk ganske mye på dette møte. De ble begge to ganske fulle. Man vet ikke hvem det var som startet kranglingen, men under denne kranglingen så sprakk det for Vincents og da kom alt ut av han. Han hadde også sagt en god del ting som kunne få ganske farlige følger. Vincent hadde også gitt Kristoffer en ørefik. Utvilsomt ville en kraftig batalje ha oppstått, om ikke de tilstedeværende høytstående kirkens og verdslighetens menn hadde lagt seg imellom og fått i stand en i hvert fall tilsynelatende forsoning. Neste dag angret Vincent på det han hadde sagt. Han regnet med at Kristoffer ville fortelle sin onkel, erkebiskopen Olav Engelbrektsson, alt det han hadde hørt. Vincent sendte et brev til Olav og fortalte at alt kun var fylleprat. Han fikk aldri svar på dette brevet. Etter et møte i Trondheim i januar omkring år 1536, tok Olav Engelbrektsson kontakt med sin nevø Kristoffer og fikk han til å drepe Vincent Lunge. Vincent ble hugget i hjel i sitt herberge i Trondheim. Samme året ledet Kristoffer et angrep på Bergenhus festning og på Lundegården i Bergen på oppdrag fra sin onkel. I dette angrepet brukte Kristoffer en del skjærbåter. Kristoffer selv var ombord på båten Kragelange ( Den lange kråke ) og ledet angrepet derfra. Men før selve hovedangrepet begynte, gikk Kristoffer i land og begynte å forhandle på vegne av erkebiskopen med Tore Røed på Bergenhus. Tore var vikar for Esge Bilde ( Eske Bille ), som var lensherre på Bergenhus. Kristoffer fikk til en god avtale med Tore, slik at man kunne unngå et stort angrep på Bergenhus. Men Tore Røed lurte Kristoffer og satte han i fengsel på Bergenhus. Kristoffer ville nok ha blitt henrettet, hvis det ikke hadde vært for hans onkel. Olav hadde nemlig selveste lensherren i sin forvaring. Olav hadde nemlig klart å ta lensherre Esge Bilde ( Eske Bille ) til fange. Desuten hadde erkebiskopen både Claus Bille og Hans Rev i fangenskap. Olav Engelbrektsson innledet forhandlinger med fangene på Tautra kloster i april omkring år 1536, og kort tid etter slapp de fri. Det skjedde blant annet mot en erklæring at det som hadde skjedd mellom dem skulle være en klar, død og avtalt sak. Da Esge Bilde kom tilbake til Bergen ble Kristoffer satt fri og han kunne reise opp til Trondheim igjen.

 

Omkring år 1536 seilte Kristoffer en del langs Norskekysten sammen med Jens Ryan og Lange Hermann på et stort Stangsskip, som hadde et mannskap på cirka 60 menn. De seilte først ned til Rennesøy, der de angrep Utstein kloster og plyndret det. Deretter drog de til Stavanger, hvor de plyndret prestegården. Tore Røed skaffet mannskap i Bergen og utrustet et større skip, for å deretter prøve å ta sjørøverene. Han nådde dem igjen ved Lister, hvor sjørøverene hadde kapret et skotsk skip og satt mannskapet i land. Jens Ryan hadde overtatt kommandoen på det skotske skipet. Skipet ble tatt av Tore Røed og ført opp til Bergen med besetningen, som nå var fanger. De ble alle hengt på Bergenhus festning. Kristoffer og hans mannskap kom seg unna på Stangsskipet. Under disse plyndringene brukte Kristoffer navnet "Christoph von Truntheim". I august omkring år 1536 ble Kristoffer sendt til det Burgundiske hoff for å be om hjelp på vegne av sin onkel erkebiskopen Olav Engelbrektsson. Dette oppdraget passet Kristoffer ganske bra. For da kom han seg vekk fra Tore Røed, som var på jakt etter han langs Norskekysten. I november omkring i år 1536 vendte Kristoffer tilbake med 2 store skip og noen mindre skip, men uten hær. Fire av disse skipene fikk navnene Kristoffer (Christoffer), Blaukrauell, Blaa Hulc og Merss Iechten. I slutten av omkring år 1536 flyttet erkebiskopen ut til festningen sin på Steinviksholmen i Åsenfjorden, som var en fjordarm av Trondheimsfjorden. Kristoffer fikk tak i en del folk som ble opplært til å betjene de nye skipene og som ble med han ut til Åsenfjorden, slik at de kunne beskytte festningen på Steinviksholmen.

 

Omkring år 1536/37 flyttet Karen Knutsdatter og de to døtrene hennes til gården Seim i Kvinnherrad, som var hjemgården til hennes mann Kristoffer. Det var nok et av skipene til erkebiskopen som fraktet den lille familien ned til Hardanger og det var nok Kristoffer, som førte skipet. Grunnen til at Karen og barna hennes flyttet til Seim, var fordi at Kristoffer nok ville ha den lille familien sin på en trygg og rolig plass. Han ville ikke ha dem i nærheten av Trondheim pågrunn av urolighetene, som pågikk der på denne tiden. Etter at den lille familien var trygt plassert på gården Seim, reiste Kristoffer opp igjen til Trondheim, for å hjelpe sin onkel. Omkring år 1536/37 fikk Karen og Kristoffer datteren Anna, som ble født på gården Seim. Kristoffer var nok i Trondheim da datteren ble født, på grunn av de urolige tidene i Trondheim. Den 1. april omkring år 1537 valgte erkebiskopen å forlate Norge fordi de danske soldatene var på jakt etter han. Kristoffer fikk oppdraget med å frakte erkebiskopen ut av landet. Kristoffer ville også flytte til utlandet med sin familie, fordi Tore Røed forsatt var på jakt etter han. Den lille flåten på fire skip med Kristoffer og erkebiskopen ombord, forlot Steinviksholmen den 1. april omkring år 1537. Disse fire skipene var Kristoffer (Christoffer), Blaukrauell, Blaa Hulc og Merss Iechten. Kristoffer var nok ombord på det skipet, som bar hans navn. På vei sørover gikk den lille flåten innom gården Østraat, som tilhørte den avdøde Vincent Lunge og plyndret gården på nytt. Den lille flåten gjorde et nytt stopp da den kom ned til Hardangerfjorden, slik at Kristoffer kunne hente sin kone og datter. Den 19. april omkring år 1537 låg flåten ved Utsira i Nord-Rogaland og i mai omkring år 1537 var flåten kommet fram til sitt mål i Nederland. Senere gikk ferden videre til Belgia. Kristoffer og hans lille familie bosatte seg i byen Lier i Brabant i Belgia.

 

Kristoffer satt i fengsel i byen Lier i sammen med Gaute Taraldson, som var søskenbarnet til Kristoffer, en kort periode omkring år 1537. Gaute ble senere henrettet omkring år 1537. Erkebiskopen bodde i sammen med dem fram til sin død den 7. februar omkring år 1538. Før sin død hadde Olav Engelbrektsson bedt sin nevø om å reise til Keiser Karl den femte, for å utføre et oppdrag for Keiseren. Kristoffer og hans familie forlot Nederland etter at Olav var gravlagt og reiste til Keiser Karl den femte. Under Keiseren Karl den femte ble Kristoffer utnevnt til kaperkaptein. Keiseren lå i krig med flere land, så det var nok av fiendtlige skip å erobre. Kristoffer sin kone og hans datter bodde nok på land i denne perioden under beskyttelse av Keiseren. Kristoffer jobbet også litt under Frederik, Greve av Pfalz, som var gift med den ene datteren til den avsatte Kong Christian den andre av Danmark. Kilden min sier bare at det var en av døtrene, men ikke navnet hennes. Grev Frederik utstedte et kaperbrev til Kristoffer og han fikk tittelen "Marskalk in Norwegen". Et av oppdragene, som Kristoffer fikk av Grev Fredrik, var å prøve å befri Christian den andre, som satt i fengsel på Sønderborg slott i Danmark pågrunn av opprør mot den danske rike. Men det ble ikke noe av dette oppdraget og Christian den andre døde tilslutt i sitt fengselet. Trykk her for å lese mer om Christian 2. Mens Kristoffer var hos Grev Fredrik, gjorde han også oppdrag for Keiseren Karl den femte. Kristoffer deltok i Keiseren sin krig mot Frankrike og han oppbrakte flere skip ved den franske kyst. Senere hentet han familien sin igjen og han slo seg i lag med andre lykkeriddere, som var sjørøvere ute på det store havet. Kristoffer og hans mannskap drev også plyndring på egenhånd langs de dansk, norske og de nordtyske kystene. I slutten av omkring år 1538 flyttet Kristoffer og hans lille familie til byen Emden, som låg i det såkalte Østfriesland. Her tok han tjeneste hos grev Henno II, som gav han beskyttelse. Etter å ha bodd en liten stund i byen Emden, fikk Kristoffer og Karen en sønn, som ble oppkalt etter grev Henno. Sønnen fikk navnet Enno. Kanskje det var for å vise sin takknemlighet for å ha fått jobb hos greven, at Kristoffer oppkalte sin sønn etter sin arbeidsgiver. Grev Henno ble også fadder for Enno. Selv om Kristoffer nå var i tjeneste hos grev Henno, kunne han alikevel gjøre andre ting, når han ikke var på oppdrag for greven. Sommeren omkring år 1539 drog Kristoffer ut med 3 skip fra havnen Veer i Zeeland mot franskmennene og tok 9 skip i fra dem. Oppe ved norskekysten stjal han en melskute, som tilhørte Hanseatene, og til slutt gikk han på land på Helgelandskysten. På Helgelandskysten ble 7 av mennene hans tatt til fange. Men Kristoffer slapp unna og han seilte deretter ned til sin familie i Østfriesland. Siden Helgelandskysten låg i Norge, som tilhørte Danmark, ble kong Christian den tredje ganske harm over sjørøverens atferd og han beklaget seg til Regentinnen i Nederland. Men siden Kristoffer hadde forlat Nederland, så kunne ikke hun gjøre noe. Kong Christian valgte derfor å beslaglegge alle gården som Kristoffer eigte i Norge, deriblant hjemgården Seim. Kristoffer var også inne i Østersjøen på plyndringstokt flere ganger mellom år 1538 og år 1542. Spesielt koggene, som var skipene til Hanseatene, var et populært bytte for Kristoffer. I løpet av sitt sjørøverliv fikk Kristoffer også tittelen "den unge kjekkas".

 

Men omkring år 1542 ble Kristoffer lei av det ville og urolige livet som han førte. Hans hustru var nok også lei av dette livet. Dessuten hadde Kristoffer og Karen fire barn i alderen omkring 4 til 8 år å ta seg av, og da var tiden inne for å få seg et fast og rolig bosted. Derfor reiste Kristoffer til Danmark og søkte tilnærmelse hos kong Christian den tredje. Kongen trengte gode sjøfolk og derfor ble Kristoffer benådet. Det enste kravet kongen stilte for å gi Kristoffer benånding, var at Kristoffer måtte bo i Danmark resten av sitt liv. På den måten kunne kongen ha en viss kontroll på Kristofferog på hva han gjorde. Kristoffer begynte som kaptein på en liten jakt omkring år 1543 under den Burgundiske krigen, som Danmark var med i. Men kong Christian må ha vært kjempefornøyd med Kristoffer og den jobben som han gjorde. For 3 - 4 måneder senere er Kristoffer forfremmet og nå var han blitt nestkommanderende for den dansk - norske flåten. Flåten besto av cirka 40 skip med en besetning på 5000 - 10000 menn. Den store flåten drev kaprervirksomhet på kysten av Nederland og 6 Burgundiske skip ble tatt på det toktet. Kong Christian ville sette inn et storangrep på Nederland og ville bruke flåten sin, som ble styrt av Kristoffer. Men flåten kom ut for et stort uvær og ble spredt for alle kanter. Men selv om angrepet ble mislykket, så fikk alikevel toktet gunstige følger. Det hindret nemlig et planlagt angrep på Norge. Senere var flåten oppe på norskekysten på jakt etter Keiseren sine skip, som forstyrret trafikken mellom Norge og Danmark. Tyskland var i krig med Danmark på denne tiden. Kongen var meget godt fornøyd med Kristoffer og omkring år 1540/41 gav han Kristoffer det vakre Æbelholt klosteret, som skulle sikre Kristoffer økonomisk. Kristoffer og Karen bosatte seg i klosteret i sammen med de fire barna sine. Æbelholt kloster låg på Nordsjælland i Danmark. Æbelholt kloster låg først på Eskildsø i Roskildefjord, men ble omkring år 1175 flyttet til Arresø i Nordsjælland. Grunnen til at man flyttet klosteret var fordi at munkene danset, spiste og drakk med andre menn og kvinner, som bodde i området rundt Eskildsø. Biskop Absalons godtok ikke dette og i sammarbeid med abbed Sankt Vilhelm sørget han for at klosteret ble flyttet. De gjorde dette for å få munkene inn på rett spor igjen. Klosteret var Nordens største Augustinerkloster. I Æbelholt kloster drev munkene og legmennene med herbergedrift og sykehusdrift. Ved utgravningene av klosteret mellom år 1930 og 1950 fant man over 800 skjeletter, som kunne gi forskerene innsikt i de sykdommene man hadde i middelalderen. Man kunne også studere eventuelle krigsskader og hvilke pleie de hadde fått. Klosteret hadde også sin egen urtehage. I dag ligger ruinene av klosteret cirka 5 kilometer vest for Hillerød. Ved ruinene ligger det et museum der man kan se noen av skjelettene.

 

Kristoffer ble samtidig utnevnt til høvedsmann på Croneborg på Sjælland. Hjemgården Seim i Kvinnherad i Norge fikk han også tilbake, etter at den ble beslaglagt av Kong Christian den tredje i den tiden som Kristoffer var sjørøver på det verste. I tillegg fikk han en god del av gårdene, som Kongen selv eigte i Norge. Disse gårdene låg på Vestlandet, nærmere bestemt i Rogaland, Sunnhordland og i Hardanger. Man vet ikke hvor mange gårder han fikk, men i skiftebrevet er disse gårdene nevnt : Flatebø, Øyre, Helvik, Bjelland, Guntveit, Lothe, Lægreid, Gravdal, Nedre nes, Nedretun, Bakke, Kysnes, Hæreid, Steine, Hatteberg, Grinde, Kvelnes og Sortland. Kristoffer fikk ikke noe glede av disse gårdene, siden han hadde lovet Kong Christian den tredje av Danmark å bo i Danmark resten av sitt liv. Den gamle Mogens Gyldenstjerne var i navnet den Danske flåtes øverstkommanderende. Men det var som sagt kun i navnet, I virkeligheten var det Kristoffer som styrte alt. Omkring år 1531/32 var Mogens øverste leder på Akershus festning. Omkring år 1544 ble det fred og Kristoffer kunne slappe av og nyte livet på klosteret sitt på Sjælland. Omkring år 1544 ble Kristoffer admiral for den danske og norske flåten. Freden varte et par år. Mellom år 1545 og år 1551 fikk Kristoffer og Karen døtrene Dorthea og Elsa. Men Kristoffer fikk ikke være så lenge hjemme hos sin familie. Kristoffer fikk nå nye oppdrag. Jon Olufsson Theiste, som også kom fra Norge, deltok på mange av sjøferdene til Kristoffer under hans tid som admiral for den danske tronen. Jon ble født omkring år 1500 i Bergen og han døde omkring år 1555. Han og Kristoffer var nok gode venner. Olaf Jonson Theiste, som var sønnen til Jon, giftet seg med Maren Kristoffersdatter Tronds, som var datteren til Kristoffer. Jon giftet seg med Anne Kruckow, som var datter av Johan Kruckow og Gudrun Tordsdatter. Omkring år 1551 reiser Kristoffer med flåten sin opp til Island for å roe ned urolighetene som pågikk der oppe og legge øya under dansk styre. Omkring 1554/55 gjaldt det overgrep fra franske, engelske og Skotske kapere som gjorde farvannene utrygge i Nordsjøen og på norskekysten. Begivenhetene gir Kristoffer sjansen til å utmerke seg enda mer. Omkring år 1556 ble Kristoffer den første riksadmiral i Danmark og dette året fikk han også gården Ænes, som var et Erkebispegods i Norge. Mellom år 1550 og år 1557 fikk Kristoffer og Karen døtrene Maren og Margrete.

 

Omkring år 1557 fikk Kristoffer av Kong Christian overoppsynet med den med den danske orlogsflåten og det kongelige verftet Bremerholm. Kristoffer og hans familie var også nå blitt adlet og fikk adelnavnet "Rustung". Men familien brukte ikke dette navnet selv. Men etterslekten til Kristoffer brukte navnet Rustung, i følge mine kilder. Familien til Kristoffer hadde nå også fått sitt eget hus i København utenom det klosteret som de hadde på Nordsjælland. Omkring år 1558/59 var sønnen Enno på besøk hos sin famile hjemme i Danmark. Han hadde deltatt i flere kriger i utlandet. Omkring år 1559 var Kristoffer med på å bekjempe Ditmarskerene og blokkere kysten. Sønnen Enno deltok også i denne krigen. Omkring år 1959 kommer det også en ny konge til makten i Danmark. Enno og Kristoffer var i København og deltok i kronningen av Frederik den andre, som nå overtok tronen etter sin far. Men også denne kongen var meget fornøyd med Kristoffer og med den jobben som han gjorde for Danmark. Omkring år 1559 sender Frederik et brev til Kristoffer Valkendorf, der han skriver at Johan Jellofson Falkener i Amsterdam hadde bygget et skip for Trond Benkestok og Gaute Taraldson, som var søskenbarnet til Kristoffer. Les mer om Gaute lenger oppe på denne undersiden. Skipet som var betalt, var ikke hentet hos Johan. Frederik ber derfor Kristoffer Valkendorf om å hente skipet i Amsterdam og seile det opp til København, der det skal overleveres til hans admiral Kristoffer. Kristoffer og hans hustru Karen ville gjerne at Enno skulle slå seg til ro i Danmark og derfor sørget Kristoffer for at Enno ble innskrevet som student i teologi ved Københavns universitet, som på denne tiden var en slags presteskole. Kort tid senere omkring år 1559 gikk Kristoffer til sin nye konge, Frederik den andre, for å prøve å få sin sønn Enno inn i en stilling som kannikeembete i Roskilde. I søknaden til kongen bruker Kristoffer formuleringen " En av mine sønner". Men kildene mine skriver at Kristoffer bare hadde en sønn og man vet at Enno var i Danmark omkring år 1559. Derfor passer denne søknaden med Enno sitt opphold i Danmark. Men Enno valgte å ikke å ta denne utdannelsen og denne stillingen. Han ville heller reise utlands og kort tid senere befant han seg i England og i Skottland, der han tok tjeneste som ryttersoldat hos greven av Murray.

 

Omkring år 1560 valgte Kristoffer å bytte bort Æbelholt klosteret mot Tryggevælde Len, der han fikk sitt eget gods. Men kildene nevner ingenting om han bodde fast i Tryggevælde Len, siden han også hadde et eget hus i København. Samme året da Kristoffer var på sitt nye gods fikk han besøk av sønnen N.N. Hennosson til grev Henno II, som omkring år 1538 til omkring år 1542 hadde vært arbeidsgiveren til Kristoffer. Men seg hadde sønnen en skjorte i gave til Kristoffer fra kurfyrstinde Anna af Sachsen, som var datter av kong Christian den tredje og av Dorothea av Sachsen - Lauenburg. Med skjorten fulgte det med et brev fra Anna der hun også hilste fra en av hoffdamene, som Kristoffer hadde møtt i København. Anna skriver at hoffdamen har fortalt henne om hans store eleganse overfor henne og hans sjarmerende blikk. Omkring år 1563 bestemmer Kristoffer seg for å bytte bort Tryggevælde Len mot klosteret Eskildsø i Skåne i Danmark. I dag ligger Skåne i Sverige. Men siden han hadde hus i København, så er det usikkert om bodde på Eskildsø kloster. Omkring år 1563 begynte syvårskrigen mot Sverige og denne krigen varte fram til omkring år 1570. Denne krigen fikk navnet den nordiske krigen. Kristoffer deltok i sjøslag ved Øland omkring år 1563. En svensk avdeling som ble ført av franskmannen Claude Colart brøt seg inn i Norge omkring år 1564, og inn i Trøndelag og besatte Trondheim og tvang den nå avdøde erkebiskopen Olav Engelbrektsson sin tidligere festning på Steinviksholmen, til å kapitulere. Kristoffer kom seg opp til Bergen og utrustet en flåteavdeling ved Bergenhus festning. Denne flåteavdelingen seilte nordover til Trondheim omkring år 1564. Claude Colart folk ble jaget ut av landet, fanget eller drept, og franskmannen selv måtte gå i fengsel i Danmark. Dette var det siste oppdraget som Kristoffer hadde. Sønnen Enno deltok også i syvårskrigen. Kristoffer døde kort tid etter dette omkring år 1565, da han var cirka 65 år gammel. Karen Knutsdatter og barna hennnes tok med seg liket av Kristoffer og fraktet han til Seim i Kvinnherrad i Norge. Kristoffer ble gravlagt i en sarkofag under kirkegulvet i kirken i Rosendal i Kvinnherad. Karen arvet gården Seim etter sin mann og hun bosatte seg der med noen av barna. Skiftebrevet etter Kristoffer finnes på Bergen bymuseum. Kristoffer og Karen hadde totalt åtte barn.

 

A1. Kristine Kristoffersdatter Tronds ble født i år 1534 i Trondheim og hun døde i år 1594 på Sandven i Kvam.

 

A2. Magdalena Kristoffersdatter Tronds ble født i år 1535/36 i Trondheim og hun levde fremdeles i år 1614 på Vatne og Valvatne på Stord.

 

A3. Anna Kristoffersdatter Tronds ble født i år 1536/37 på Seim i Kvinnherrad og levde fremdeles i år 1607 på Utstein kloster på Rennesøy.

 

A4. Enno Kristofferson Trondsen ble født i år 1538 i Emden og han døde i år 1571 i Tyskland.

 

A5. Dorthea Kristoffersdatter Tronds ble i år 1545/50 i Danmark og hun levde fremdeles i år 1578 på Steine i Steinsdalen i Kvam.

 

A6. Elsa Kristoffersdatter Tronds ble født i år 1550/51 i Danmark og hun levde fremdeles i år 1625 på Seim i Kvinnherrad.

 

A7. Maren Kristoffersdatter Tronds ble født i år 1550/52 i Danmark og hun levde fremdeles i år 1578 på Bjelland i Kvinnherad.

 

A8. Margrete Kristoffersdatter Tronds ble født før år 1557 i Danmark og hun levde fremdeles i år 1578 på Malkenes i Tysnes.