KALMAR

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli delt opp og lagt inn på forskjellige plasser på de andre undersidene, når nettsiden blir blir oppgradert/fornyet. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Kong Håkon V Magnusson var Konge i Norge fra år 1299 til år 1319, da han døde. Håkon, som ble født i år 1270, var sønn av Magnus V Lagabøte, som var konge i Norge fra år 1261 til år 1280, og av Ingeborg, som var datteren til kong Erik Plogpenning av Danmark. Les mer om Erik Plogpenning, Magnus V Lagabøte og om kongene i Norge før Magnus på undersiden om Jemtland. Erik II Magnusson, som var broren til Håkon, overtok tronen etter sin far i år 1280 og hadde den fram til sin død i år 1299. Håkon overtok som konge i år 1299 etter at broren hans døde. Erik var gift med en skotsk prinsesse, og de to hadde datteren Margrete, som ble anerkjent som skotsk dronning. Men hun døde under overfarten til Skottland i år 1290 og derfor krevde Erik å bli kronet til konge i Skottland, siden han var den eneste arvingen etter datteren. Dette ble avist fra Skottland. Erik førte også en uheldig krig mot Hanseatene og han var også i konflikt flere ganger med Danmark. Håkon overtok tronen i Norge i år 1299 og han ble kronet i Oslo, som heretter ble regnet som hovedstaden i Norge. Han bygde opp Akershus festning, Båhus og Vardøhus festninger. Han sørget også for å avskaffe jarle og lendmannsverdighet i Norge og inndra alle sysler og gavebrev på jordegods. Han var også hertug fra år 1273 over Oppland, Oslo, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland, som ble styrt med formynder. Håkon var gift med Eufemia av Arnstein og de to hadde datteren Ingeborg. Siden Kong Håkon kun fikk ei datter, så sørget han for at tronfølgeloven ble forandret slik at den ble til fordel for en eventuelt dattersønn. Ingeborg giftet seg i en alder av 11 år gammel med hertug Erik Magnusson Ladulås, som var en av sønnene til kong Magnus Ladulås av Sverige, som døde i år 1290. Det svenske riksrådet ble opprettet i Sverige under Magnus. Da han døde i år 1290, etterlot han seg tre umyndige sønner. Det var tronfølger Birger, Hertug Erik og Hertug Valdemar. Deres formynder, marsken Torgils Knutsson, tok seg av styringen i Sverige fra år 1290 og fram til år 1318, da Birger ble myndig og kunne overta tronen etter sin avdøde far. Det første kong Birger Magnusson gjorde etter at han var blitt kronet, var å avsette og henrette marsken Torgils Knutsson. Grunnen til henrettelsen var at det oppsto en stor strid mellom Birger, som nå var Konge i Sverige, og Hertug Erik, som var broren til Birger. Torgils Knutsson valgte å støtte Erik og derfor ble Torgils henrettet. Adelen og bispene delte seg i to grupper rundt år 1310, der den ene gruppen støttet Kong Birger og den andre gruppen støttet Hertug Erik. Hertug Valdemar støttet sin bror Hertug Erik. Sverige holdt på å gå i oppløsning pågrunn av denne store striden. Men tilslutt klarte Kong Birger å ta de to brødrene sine til fange og han satte de i fangenskap på Nykøping slott i år 1317, der de senere døde. Ingeborg Håkonsdatter, som var gift med Hertug Erik, fødte sønnen Magnus Eriksson i år 1316. Det er usikkert om Erik fikk se sin sønn, før han døde i fangenskap hos sin bror. Men stridighetene i Sverige var fremdeles ikke over. Hertugene`s tilhengere klarte tilslutt å jage Kong Birger ut av Sverige i år 1319. Han søkte tilflukt på Gotland der han døde i år 1321. Men tilhengerene av hertugene kom for sent. Hertugene var allerede døde. Derfor ble sønnen til Hertug Erik, Magnus Eriksen, utnevnt til ny Konge av Sverige i en alder av 3 år.

 

Både Kong Håkon V Magnusson av Norge og datteren Ingeborg døde i år 1319 og derfor ble Magnus Eriksen også utnevnt til konge i Norge i år 1319. Magnus var jo den eneste sønnen til Ingeborg, som var den eneste datteren til Håkon, og derfor fikk han begge tronene. Nå fikk Norge og Sverige kongefelleskapet, som varte til år 1355. Men Kong Magnus var bare 3 år gammel da han ble utnevnt til Konge og derfor ble det bestemt at Norge og Sverige skulle få hver sin formynderregjering, som skulle ta seg av sine land, frem til Kong Magnus ble gammel nok til å styre de to landene. Da Kong Magnus Eriksson Smek var blitt gammel nok til å styre Norge og Sverige i år 1332, giftet han seg med Blanca av Namur og de to fikk sønnene Håkon, født i år 1334, og Erik, som var født i år 1339. Magnus gikk inn i Skåne og i Halland etter oppløsningen av Danmark i år 1332 og la disse to områdene inn under Sverige. Danmark ble delt opp i flere deler i år 1332 blant de holstenske grevene, Johan og Gerhard, og danske stormenn, etter at de hadde slått kong Christoffer II av Danmark i en stor strid, som begynte 1325 og som ble avsluttet i år 1331. Christoffer reiste fra Danmark i år 1326 etter å ha lidd flere nederlag mot de holstenske grevene og stormennene i Danmark. Men grev Johan ville gjerne ha Christoffer som konge i Danmark og derfor hjalp han Christoffer til makten igjen i år 1329, slik at Christoffer igjen ble dansk konge. Men tilslutt valgte Christoffer å overgi hele landet til grevene, etter at han ble slått av grev Gerhard i Danevirke i år 1331. Dermed ble landet delt opp mellom de to grevene og de danske stormennene. Christoffer, som var sønn av Kong Erik Klipping av Danmark, døde på Lolland i største fattigdom. Kong Erik var konge i Danmark fra år 1259 til år 1286. Kong Erik Menved, som var konge i Danmark fra år 1286 til år 1319, var broren til Christoffer, som overtok tronen da Erik døde. Les mer om kongene før Christoffer II sin tid i undersiden om Jemtland. Valdemar III Atterdag, som var sønn av Christoffer II, klarte å fordrive de holstenske grevene ut av landet og han tok makten i Danmark i år 1340. Grevene fikk kun beholde Sønderjylland. Rett etter at Valdemar overtok tronen i Danmark gikk han til krig mot Sverige for å få tilbake Skåne. I år 1348 ble det fred mellom Danmark og Sverige. Sverige fikk beholde Skåne mot at Danmark fikk tollprivilegier i Norge sammen med Hanseatene. Det norske riksrådet ved drottseten Orm Øysteinsson fikk overta kontrollen av Norge i år 1350 og i år 1352 vedtok det norske riksrådet at Håkon VI Magnusson, som var sønn av kong Magnus i Sverige, skulle bli norsk konge. Håkon bodde i Norge og var blitt oppdratt der. Derfor valgte Magnus å oppløse kongefelleskapet mellom Norge og Sverige i år 1355, slik at sønnen Håkon ble konge i Norge i år 1355. Det svenske riksrådet gikk i år 1344 inn for at Erik Magnusson, som var bror til Håkon, skulle bli svensk konge etter sin far Magnus. Men slik gikk det ikke.

 

Mellom år 1349 og år 1350 ble både Norge og Sverige rammet av en stor pest, som fikk navnet Svartedauen. Erik ble rammet av pesten og han døde i år 1359. Intektene til kong Magnus begynte å svikte på grunn av den store pesten og derfor økte han skattene og kongemakten i Sverige. I år 1360 gikk Valdemar og hans hær inn i Skåne og jaget den svenske hæren ut av Skåne. Dermed var Skåne dansk igjen. Kong Magnus infomerte det svenske riksrådet i år 1362 at hans sønn kong Håkon av Norge skulle arve den svenske tronen etter at han og dermed kunne det se ut som om Norge og Sverige ville gå inn i en ny kongefelleskap. Men i år 1364 gjorde det svenske riksrådet og de svenske stormennene opprør og de avsatte Kong Magnus av Sverige. Det svenske riksrådet valgte Albrecht av Mecklenburg til ny svensk Konge. Albrecht var sønn av hertug Albrecht av Meckle, som var svogeren til Magnus. Kong Håkon av Norge, som i år 1363 giftet seg med kong Valdemar sin datter Margareta, gikk i forbund med Valdemar og i sammen gikk de to til krig mot Sverige i år 1365 for å hjelpe den avsatte faren til Håkon, kong Magnus, med å komme seg på tronen igjen i Sverige. Men i år 1370 ble Magnus fanget i et slag ved Sala nær Enkoping i Sverige og han satt i fangenskap fram til år 1371. Han kjøpte seg da fri og fikk beholde inntektene av et bispedømme i Sverige. Han bosatte seg senere i Norge, for å hjelpe sin sønn Kong Håkon med å styre Norge. Magnus ble i Norge beskylt for homoseksualitet. Magnus døde i år 1374 da han druknet i Bømlafjorden i Sunnhordaland på vestkysten av Norge.

 

Margareta Attersdag ble født i år 1353 i Danmark og hennes far var Kong Valdemar Attersdag av Danmark. Da Margareta var 6 år gammel ble hun forlovet med Kong Håkon VI Magnusen av Norge, som da var 19 år gammel. I år 1363 var Margareta 10 år gammel og dette året giftet hun seg med Kong Håkon, som da var 23 år gammel. I følge mine notater så var Margareta og Håkon ganske gode venner. Da Margareta ble 15 år gammel flyttet hun til Norge, for å bo i sammen med mannen sin på Akershus festning. Hun og Håkon bodde i slottet, som låg på innsiden av festningen. I år 1370 fikk Margareta og Håkon sønnen Olav Håkonsen. Margareta likte seg ikke på slottet i Akershus festning. Slottet var ikke spesielt egnet for bo i og det var minusgrader i slottet om vinteren. Desuten var det mangel på mat på Akershus Festning og derfor måtte Margareta og sønnen Olav klare seg med minst mulig mat. Kong Håkon var mye ute og reiste, og derfor var han nesten aldri hjemme på slottet. Derfor brydde han seg heller ikke om den store nøden på Akershus festning. En av kammerpikene til Margareta døde av sult og man tror at det er hun som går igjen på Akershus festning. I dag er det mange som sier at de har sett denne kammerpiken gå igjen i Magaretasalen inne på Akershus festning. De som har sett henne, sier at hun kommer skridende fram fra mørket i en fotsid kappe og at hun ikke har ansikt. Gjenferdet blir kalt Mantelgeist. Tilslutt blir Margareta lei av å bo på Akershus festning og hun flytter hjem til Danmark igjen. Sønnen Olav ble med moren sin til Danmark. Kong Valdemar Attersdag av Danmark døde i år 1375 og dermed ble den 5 årige Olav Håkonsen Konge i Danmark. Døtrene kunne ikke overta tronen og derfor gikk tronen videre til neste ledd. Derfor ble Olav Konge i ung alder i Danmark. Men siden Olav kun var 5 år gammel da han ble utnevnt til Konge i Danmark,så måtte hans mor Margareta ta over som formynder til sønnen hennes ble gammel nok til å overta. Kong Håkon VI Magnusen av Norge døde i år 1380 og dermed ble Olav Håkonsen også Konge i Norge. Olav var bare 10 år gammel da hans far døde og derfor var han forsatt for ung til overta makten i Danmark og i Norge. Derfor måtte Margareta også ta seg av styringen i Norge. Siden Margareta ikke ville flytte tilbake til Norge, så styrte hun Norge fra Danmark. I år 1386 anerkjente de holstenske grevene at den danske tronen skulle overta Sønderjylland, som grevene hadde beholdt etter fredsavtalen i år 1340. Dette ble regnet som en stor seier for den danske tronen. Olav Håkonsen døde da han var 17 år gammel i år 1387 og ryktene gikk ut på at han ble myrdet. Nå var Danmark og Norge uten Konge og derfor gikk riksrådet i Danmark inn for i år 1387 å utnevne Margareta til "frue og husbonde". Døtre kunne ikke overta tronen i Danmark etter sin far og for å få en leder av landet, valgte riksrådet å gi Margareta denne tittelen. I år 1388 fikk hun den samme tittelen av det norske riksrådet i Norge. Med andre ord så var Margareta uoffiselt blitt utnevnt til dronning for Norge og Danmark, som nå var i union med hverandre. Det offisiele årstallet for unionen mellom Norge og Danmark ble i år 1380, da Norge og Danmark fikk den samme kongen, etter at Håkon døde.

 

Margareta fant fort ut at hun ikke kunne styre Danmark og Norge helt alene. Derfor ble Bogislav løsningen. Han ble født i år 1382 og han var nevøen til Margareta. Bogislav ble adoptert av Margareta som gav ham navnet Erik av Pommern. I år 1389 ble han i ung alder utnevnt til tronefølger i Norge og i år 1396 ble han tronefølger i Danmark. Men siden Erik ikke var myndig enda, så var det Magareta som tok seg styringen av de to landene. Kong Albrecht av Sverige ville utvide sin makt i Sverige og han ville gjerne ta knekken på adelens leder, som hadde deler av Sverige under seg. I løpet av sin tid gikk han også inn i Skåne og la dette inn under Sverige. Han styrte også Finland. Kong Albrecht fikk hjelp av Tyskland ved å gi dem fordeler og tilslutt klarte han å ta knekken på drosten Bo Jonsson Grip i år 1386. Kong Albrecht ville gjerne overta alt len og gods, som hadde tilhørt Bo Jonsson Grip. Men dette ville ikke adelen i Sverige godta og derfor søkte de om hjelp hos Margareta i Danmark mellom år 1382 og 1384. De fikk den hjelpen de trengte og tilslutt ble Kong Albrecht av Sverige tatt til fange i et slag ved Falkoping i år 1389 og han ble stengt inne på Lindholm slott. Her satt han fram til år 1395, da han flyttet til Gotland. Han døde i Doberan i år 1412. Adelen satte meget stor pris på hjelpen de fikk fra Danmark og de bestemte seg for å utnevne Margareta til "frue og husbonde" i Sverige i år 1398. Erik av Pommern ble utnevnt til tronefølger i Sverige allerede i år 1396. Men siden Erik ikke var myndig enda, så måtte han vente helt til år 1412 før han kunne utnevnes til konge for Kalmar unionen. Derfor ble det til at Magareta også tok kontroll over Sverige. Dermed var Kalmar-unionen et faktum og denne unionen besto helt fram til år 1448. De tre riksrådene godtok at det var Margareta som hadde kontrollen over de tre landene. De første årene som leder over Kalmar unionen hadde Margareta nok med holde kontroll på Tyskerene, som stadigt gikk til angrep på nordisk grunn. De siste gangene var i år 1404. Margareta hadde også problemer med å lære Erik i å være konge. Han var uvøren og hadde dårlig hukommelse. For at han skulle huske alle pliktene sine, måtte Margareta skrive lange lister til han. Han overtok all styring av Kalmar unionen i år 1412, da Margareta døde. Det hadde kommet til væpnet strid mellom danskene og holsteinerene, og Margareta hadde akkurat inntatt Flensborg i år 1412 da hun døde ombord i sitt skip. Hennes sarkofag står i dag i Roskilde Domkirke.

 

Kong Erik forsatte å bruke Margareta sin politikk, som gikk ut på å holde stormennene sin makt nede. Men Erik var ikke av den samme typen, som tanten hans hadde vært. Han gjorde en dårlig jobb og mange begynte å bli misfornøyde med Erik. De ville ha han vekk. Etter en hard kamp med Holsten og hansestedene i årene 1410 - 1435 oppgav han i Vordingborg i år 1435 Sønderjylland. Erik sitt styre i Sverige fremkalte i år 1434 et opprør, som de danske stormennene sluttet seg til. Tilslutt var Erik trøtt av all motgangen som han møtte og han bestemte seg for å forlate Danmark i år 1438, da han trakk seg fra riksstyret. Han skrev " Ha det bra " på en lapp og stakk av til Gotland i år 1439. Her startet han en ny karriere som sjørøver. Han døde i Pommern i år 1459. Christoffer av Bayern ble utnevnt til ny Konge i Danmark og i Sverige i år 1439 og i år 1442 ble han også utnevnt til konge i Norge. Dermed var alle de tre landene igjen forent i sammen. Men Kong Christoffer måtte etter en stund oppgi enhetsstaten, selv om han klarte å holde de tre landene i sammen til et kongerike. Han fikk også skylden for hungersnøden mellom år 1442 og år 1448, og han var meget velvillig overfor Hanseatene til stor skade for Norge. Kong Christoffer døde i år 1448. Foreldrene hans var Pfalzgreve Johan av Neunburg-Oberpfalz og Erik av Pommern sin søster Katarina. Christoffer var gift med Dorothea av Brandenburg. I år 1448 ble Christian den første valgt til dansk konge av den danske adelen. Christian, som ble født i år 1426 og som døde i år 1481, var sønn av greve Didrik av Oldenburg. Et av Christian sine mål var å holde de tre landene samlet i et kongerike. Men dette ville ikke svenskene være med på. De var blitt lei av å bli styrt fra Danmark. Derfor valgte de Karl Knutsson til sin konge, slik at Sverige dermed kunne løsrive seg fra Danmark. Karl hadde tideligere vært riksforstander i Sverige fra år 1438 til år 1441. Han var opprinlig bonde. Danmark godtok at Sverige gikk ut Kalmar unionen, som nå offisielt ble oppløst. Norge hørte formelt til Danmark. Men i Norge var det mange som ikke ønsket å ha Christian som konge. De ville heller ha Karl Knutsson som konge, siden de følte seg mer knyttet til Sverige enn til Danmark. Kong Karl benyttet seg av dette og i år 1449 ble han kronet til norsk konge i Nidaros i Trondheim, der de fleste tilhengerene av Karl bodde. Men på østlandet var det stor motstand mot Karl og de godtok ikke kronningen i Nidaros. De ville ha Christian den første som norsk konge. Kong Karl VIII av Sverige ville derfor tvinge folk på østlandet til å godta han som norsk konge. Derfor gikk han til angrep på Akershus festning i år 1450 med en stor hær. Men han gikk på et stort nederlag og måtte tilslutt oppgi Norge til fordel for Kong Christian den første av Danmark i år 1450 i et riksrådsmøte i Halmstad i Sverige. I avtalen mellom de to kongene, som ble underskrevet ved riksrådmøte, ble det bestemt at den kongen som levde lengst skulle overta alle tre landene etter at den andre kongen døde. I år 1450 ble Christian kronet til norsk konge og under en sammenkomst i Bergen samme året ble unionen mellom Norge og Danmark på nytt befestet. Men pågrunn av at kong Karl ikke fikk overta tronen i Norge, ville han hevne seg på Danmark. Derfor begynte han med plyndringer i Skåne. Men i Sverige begynte det å voske opp stor misnøye mot kong Karl og den svenske erkebiskopen Jøns Bengtsson Oxenstierna stilte seg i spissen for en reisning mot kongen.

 

Etter ønske fra erkebiskopen ble Sverige igjen lagt under dansk styre og dermed ble kong Christian den første også kronet i Sverige i år 1451. Kong Christian vuderte nå ganske sterkt å innføre Kalmar unionen igjen, som ble oppløst i år 1448. Men pågrunn av de store urolighetene i Sverige på denne tiden, klarte Karl å komme til makten igjen i år 1467 takket være lojale venner. Christian valgte under tvil å gi kronen tilbake til Karl, som ble kronet til konge igjen i år 1467 i Sverige. Han var konge frem til sin død i år 1470. Selv om Norge og Danmark var i union med hverandre, så var de to landene allikevel to egne land med sine egne riksråd. Erkebiskop Aslak Bolt lyktes i år 1458 å få Kong Christian til å godta en rekke krav, for at han skulle være konge i Norge. Disse kravene innebar at Norge skulle være et valgrike, og at alle kirkens rettigheter og privilegier skulle stå ved lag. Desuten skulle Norge styres av riksrådet og norske embetsmenn. Også lensherrer og riksrådmedlemmene skulle være norske eller inngift i en norsk familie. Kong Christian regjeringstid var en fredelig tid for det norske samfunnet. Kong Christian hadde datteren Margaret, som ble gift med Kong James III av Skottland i år 1469. Kong James III fikk Shetlandsøyene i medgift av Kong Christian. Før dette bryllupet låg Shetlandsøyene under den danske tronen. Kong Christian var konge i Norge og Danmark frem til sin død i år 1481. Da Kong Karl VIII av Sverige døde i år 1470 uten arvinger ble Sverige uten konge og dette ville kong Christian benytte seg av. Han reiste opp til Sverige med 70 skip og 3000 menn, og til angrep på Sverige. Men han gikk på et stort nederlag ved Brunkeberg ved Stockholm og dermed ble det fredsavtale med Sverige. Det svenske riksrådet, under ledelse av erkebiskop Jakob Ulfsson, gikk inn for å la den danske kongen Christian 1 få lov til å bli konge også i Sverige. Men kong Christian fikk ikke lov til å gjøre hva han ville med Sverige. Et av kravene til den svenske riksforstanderen Sten Gustafsson Sture var at det var han som skulle styre i Sverige i sammen med det svenske riksrådet og det det ble godtatt av kong Christian, som hadde lagt planene om en ny Kalmar union på is. Sture, som ble født i år 1440 og som døde i 1503, ble utnevnt til riksforstander i år 1470 da den svenske kongen døde. De samme kravene ble stilt ovenfor Kong Hans, da han ble utnevnt til konge i år 1481 i Danmark og kronet i år 1482. Kong Hans godtok de svenske kravene og han ble kronet i Sverige i år 1483. Det norske riksrådet fikk også større makt og flere fordeler i Norge i år 1483 da Kong Hans av Danmark skulle velges som Konge i Norge. Kong Hans, som ble innsatt som Konge i Danmark i år 1481, da faren hans Kong Christian den første døde, ble altså innsatt som konge i Norge i år 1483. Han måtte skrive under på en rekke krav fra det norske riksrådet for å bli godkjent som konge i Norge. Totalt skrev han under på 51 artikler. Dette skjedde i Halmstad i år 1483. Kong Hans forpliktet seg også til å følge opp den gamle avtalen fra år 1458, som hans far hadde skrevet under på. Kong Hans måtte også godta at det var den norske erkebiskopens rett til å prege de norske myntene.

 

Selv om det Norske riksrådet nå kunne styre mer i Norge, så kunne de allikevel ikke gjøre så mye med Tyskerene sitt handelsherredømme i Norge, som ble kalt for Hanseatene. Men riksrådet fikk Nederlenderne til å komme til Norge, slik at de kunne konkurrere med Tyskerene. Knut Alvson beleiret Båhus i år 1501 og gjorde også raid inn i Sverige i år 1501 og i år 1502. Kong Hans sendte opp sønnen sin, Christian den andre, for å ta seg av dette problemet og i år 1502 overgav Knut seg til Christian. Men riksrådet ville senere ha mer makt og derfor lagte de litt uro i Norge. Samtidig var det flere i Norge som ville løsrive seg fra Danmark og gå inn i Sverige. Derfor sendte Kong Hans sønnen sin Christian den andre opp til Norge i år 1506, for å roe ned det Norske riksrådet og ta seg av den svenskevennlige oppositionen. Christian ble i Norge som visekonge fra år 1506 til år 1512. Han bekjempet hanseatene og gav privilegier til byene med enerett til utenrikshandelen. Christian fikk også en lett seier over oppositionen, som gav seg ganske fort. Den svenskvennlige biskopen Carl i Hamer ble satt i fengsel og han ble erstattet av Erik Valkendorf, som var en venn av Christian. Erik ble ble senere utnevnt til erkebiskop i Norge. Erik hadde tideligere vært kansler og prest i Roskilde i Danmark. Les mer om han lenger nede på denne undersiden. Riksforstanderen i Sverige, Sten Gustafsson Sture, hadde mange fiender i det svenske riksrådet, som ikke likte den måten som Sten styrte Sverige på. Derfor fikk det svenske riksrådet kong Hans til beleire Stockholm og tvinge Sten til å gå av. Sten trakk seg i år 1497 etter to slag og reiste opp til Finland. Dermed fikk Kong Hans også delvis kontroll over Sverige via det svenske riksrådet. I år 1501 fikk Sten komme tilbake til Sverige og han ble riksforstander igjen, under sterk kontroll av det svenske riksrådet. Kong Hans var allerede som lite barn utpekt som tronfølger i alle de tre nordiske rikene, men da han som voksen var konge over de tre landene, fikk han aldri helt herredømme over Sverige og Norge. Derfor oppsto det mange konflikter og småkriger i både Norge og Sverige. Kong Hans bygde også opp den danske flåten, for å full kontroll på havet rundt Norge og Sverige. Også kong Hans hadde ønske om å innføre Kalmar unionen igjen. Men han måtte tilslutt gi opp disse planene. Men Kong Hans hadde også andre problemer i Norge i løpet av sin regjeringstid, som han måtte å ordne opp i. I år 1496 slo bøndene på Sunnmøre i hjel riksråden og lensherren Arild Kane og flere av hans venner på selve tinget. I år 1497 ble en av Knut Alvssons futer, Lasse Skiold, slått i hjel på Romerike. Dette futedrapet kom meget ubeleilig for kongen, siden han, hans lensherrer og de to rikenes våpenmakt på dette tidspunkt var dypt engasjert i erobringen av Sverige. Så snart nyheten kom til kongen, skrev han derfor straks et brev til de lokale myndighetene hvor han beroliget dem og lovet å komme til Norge for skaffe dem lov og rett. Det endelige vedtak om kongebesøket ble fattet på et dansknorsk riksrådsmøte i København i begynnelsen av år 1498. Kongen skulle på en planlagt reise til Sverige og kunne derfor reise innom Båhus på vei til Sverige.

 

Bøndene var kraftig opprørt. De mente å ha blitt utsatt for avorlige overgrep i lengre tid. Noen månder etter drapet på Lasse Skiold skrev de lokale myndighetene i søndre delen av Gudbrandsdalen i Akershus len til kongen, takket for brevet hans, og klaget sin store nød: De fortalte at blant futene i deres område var det noen utenlandske menn som kjente landets lover ganske dårlig. Andre futer tok ikke hensyn til de fattige og forlangte mer skatt av dem, selv om de fattige ikke hadde noe særlig av verdier. På den måten ble de fattige enda mer fattige. Det burde ikke være slikt, mente de lokale myndighetene, at en mann som ikke hadde gjort noe gale skulle betale mer enn han klarte i skatt til kongen. Det hadde også hendt at slottsherrene hadde fått gode attester av bøndene i sine områder om at de fulgte lov og rett, og at de behandlet bøndene rettferdig. Men ikke alle bøndene var enige i at slike attester var blitt utgitt. Det var mange fattige menn i disse områdene som gjerne ville snakke med kongen om den urett som foregikk imot dem. Men mange av dem var for dårlige til å reise og derfor ba de kongen om å sende opp en dannemann, som på kongens vegne kunne hjelpe dem i all den urett som de hadde opplevd. Noen tid senere skrev også de lokale myndighetene i Eidsvoll sokn til kongen og la ut om futen Lasse Skiold voldsferd mot dem: Da en mann som het Sakse Hallvardsson skulle gå fram og betale sin skatt, hadde Lasse Skiold gitt ham tre harde slag med en stridshammer, så han falt om på gulvet. Da Sakse kom seg på bena igjen, hadde Lasse slått ham to ganger til med stridshammeren og hadde deretter beskyldt han for at han hadde voldtatt en pike hos dannemannen Aslak Trondsson. En annen mann, som bar navnet Per Ingemarsson, var blitt vist bort fra hjemmet sitt av Lasse og ført bort til en elv, hvor han holdt på å drukne i strømmen. Fra en mann som het Anders Assersson hadde Lasse Skiold tatt ni lodd sølv og dessuten tvunget konen hans til å jobbe for seg, uten lov og rett. En mann, som bar navnet Olav Arnesson, hadde drukket så mye at han ble liggende på gulvet, der han sovnet. Da hadde Lasse Skiold kommet og han løftet opp Olav og kastet han ned på gulvet igjen. Olav lå lenge livløs. Om morgen kom imidlertid Olav til seg selv igjen og da måtte han gi Lasse et skippund malt og en kuhud i bot uten lov og rett. Men selv om de lokale myndighetene hadde sendt flere brev til kongen anngående slottsherrene og futene, så var alikevel bøndene forsatt ganske opprørte og de ville ha fart i sakene. I midten av desember i år 1497 så Knut Alvsson seg nødt til å be Henrik Krummedike om hjelp. Derfor sendte Knut et brev til Henrik. Han skrev at alle bøndene og de lokale myndighetene i det sønnafjelske stod i opprør og at de kom til å gå til angrep på han. Knut ba derfor Henrik om å møte seg i Borgesysla med to hundre mann. Med forente styrker kunne de dra opp i landet for å slå ned opprøret. Men Henrik ville ikke hjelpe Knut med å løse dette problemet. Knut Alvsson hadde kort tid i forveien tatt beslag i et skip og noe gods som tilhørte Henrik, angivelig for å dekke utestående fordringer. Derfor var ikke Henrik noe særlig glad i Knut.

 

De lokale myndighetene på Nes og Ullenhov på Romerike sendte også et ubeseglet brev til Knut, hvor de kollektivt stilte seg solidarisk med mannen som hadde drept Lasse Skiold, Engelbrekt Gunnarson. Knut viste at det var ganske kritisk nå. Ikke lenge etterpå tok de lokale myndighetene på nytt et dramatisk initiativ. Fra Nes på Romerike og Odalen ble det sendt ut en budkalve som var brent i den ene enden og hadde en krok i den andre. Det symboliserte at de som ikke fulgte den, ville bli straffet med ild og galge. Dette kunne ha ført til et farlig opprør på Akerstinget i begynnelsen av februar i år 1498, hvor store folkemengder hadde møtt fram på grunn av budkalven. Øvrighetspersonene som var til stede på tinget, opptrådte imidlertid rolig og diplomatisk, og heller ikke de fremmøte hadde lyst på noe oppgjør der og da. Derfor ble tinget avviklet uten at det ble opptøyer. Trolig har kongens løfte om å komme til Norge og se på de lokale myndighetene klagemål vært viktig for utfallet på tinget. Kong Hans kom til Båhus som lovet i slutten av november i år 1498. I mellomtiden var det blitt gjort klart til et alminnelig rettsoppgjør om det som var skjedd. Rettertinget besto av Henrik Krummedike og Jens Andersson Beidenak, som senere ble biskop i Odense i Danmark. Disse to var av kong Hans blitt delegert hans stadfestingsrett og benådingsrett. Fire lagmenn var tilkalt for å avgjøre rettsspørsmålene i nærvær av et stort antall riksråder. Man ville at rettsaken skulle gå rett for seg etter alle lover og regler, som fantes på den tiden. Selve rettsforhandlingene skulle finne sted i nærheten av festningen i Konghelle. Saken mot Lasse Skiold drapsmenn ble først tatt opp til doms. For retten møtte Knut Alvsson og, i samsvar med kongens stevningsbrev, ni bønder i fullt ombud på de lokale myndighetenes vegne i Akershus len. Knut tok først ordet og anklaget de lokale myndighetene for å ha slått i hjel futen hans. Lasse Skiold, og siden å ha gjort opprør mot han. De ni bøndene innrømmet at dette hadde skjedd og de la frem beviser og opplysninger på hvorfor de lokale myndighetene hadde gjort dette. De ni bøndene viste til at Lasse Skiold sine overgrep var så tydelige og graverende, at dommerene måtte ta hensyn til dette. Normalt ville et mord og tedenser til opprør bli straffet ganske hardt. Men i denne saken var det mange sider og derfor valgte dommerene å gi milde straffer. Alle bøndene som hadde deltatt i dette ble dømt til å betale bøter ifølge jfr. Diplom Norv. II No. 996 og 1001 samt No. 163-64. Men for noen av de fremmøtte bøndene var dette ikke aktuelt og de nektet å betale. De mente at de hadde retten på sin side. Det hele endte med at de ble halshogget på festningen i Konghelle. De resterende bøndene og de lokale myndighetene godtok bøtene og det ble til at det var cirka 200 bønder i distriktene som måtte betale hver sin bot. Her er noen av navnene på bøndene, som måtte betale bøter til den danske kongen:

 

Jeg har brukt diplom DN XIII 162 her og jeg har skrevet rett av diplomet, uten å ha omskrevet teksten eller &a ha prøvd å tolke den. Derfor kan noe av teksten være vanskelig å forstå. Siden det var så mange navn i diplomet, så har jeg valgt å kun ta med en del av navnene og hva de måtte betale, på denne undersiden. Noen av disse ble også halshogget, da de ikke godtok bøtene de fikk. Nessogen [yh: 3]: Torger Jonsson i Vllenshoff iiij lod sylff, Gudman Jensson ibidem vjj marc i kobber oc tyn, Peder Nielsson i Folberg loffwitzman betaleth x lod sylff, Oluff Biørnsson i Nordby loffwitzman klede for ix marc, Frode Lawrisson i Hendnen vj marc i kobber, Tyødstell Biørnsson i Nordby iij marc peninge, Jon Toresson i Opagger loffwitzman (01) bleff aff hwggeth i Aaslo vj lod sylff for hans fæ (02), Jower Biørnsson i Blegstad loffwitzman (01) bleff aff hwggeth i Aaslo (02), Torckell Toresson i Grawe v ib. marc i kobber, Erick i Findestad j quinttin oc iij lod sylff, Askyll Geweligsson i Strom iiij marc i kobber, Tord Jensson i Biercke loffwitzman for then s..ff bleff hwggeth i Aaslo (01) og Halward skrwb ij marc i kopper. Summa lateris kobber xxiii#j sylff xxiij lod oc j quintin penninge xi#j. Odall [yh:15]: Asgwd bleff hwggeth i Aaslo (01) i tawgl j punds kedell (02), Gwnner i Vlderne vij marc i kobber oc iij lod skee, Ewind Jonsson i Gardwig x v #s i kobber oc iij quintin sylffwer (02), Arn Nielsson i Sander Ey (01), Aslag Arnsson i Spiggeseder j quinttin mynne sex lod sylff, Find Arnsson ibidem ij marc i kobber oc ii#j lod sylff, Aslag Olufson i Heden ii#j marc i tyn, Toelloff Torgwlsson i Nordsedder i#j lod sylff (02), Jacob Powellsson i Lekom, Anders Tordsson i Swndby i Nessogen iiij marc i kobber, Habard Sywordsson i Slosstad ij marc oc v #s i tyn og Jower Hogensson i Mo. Summa lateris xiiil lod. Odall [yh:16]: Gwnner Olufsson i Skarer i#j marc i kobber, Lawris Hogensson i Eckornholl v marc oc iiij #s i kobber, Jon Amwndsson i Awlenne #j qwintin mynne end sex lod sylff, Jon Bjørnsson i Krattebøll, Erick Hogensson i Eckornholl, Loden Sywordsson i Holt, Halword Elofsson i Nordsedder, Biørn Tordsson i Olstad v#j marc i kobber, Gisle Gelosson i Semme #j quinttin oc sex lod, Halword Gwllesson i Owle #j quinttin mynne iij lod sylff, Arn Borgersson i Skiølstad i#j pwnd koperkedel (02) facit iij marc og Asle Tordsson i Skiartsede i#j lod sylff (02). Summa lateris xvj lod oc i#j quintin xv marc og iiij #s i kobber. Odall [yh:17]: Peder Helsing i Østegard j marc i kopper (02), Gwenner Ericksson i Medelgard iiij lod oc #j quintin syllf, Torger Klemetsson i Ellingsrød iij marc i kobber, Jon Tordsson i Hwg iij lod sylff, Haskold Jensson ibidem ij lib. marc i penninge, Bent i Nywster i#j i kobber, Seebiorn i Skodom iij marc otte hwide mynne i kobber, Eloff i Dysene iij lod sylff mynnus et #j qwintin, Oluff Botolsson y Litlesedder, Harald Powellsson i Sanness v marc i kopper (02), Swend Alfson i Genufszleen v quinttin sylff (02), Kolbiørn Jonsson i Westegard iij lib. marc i kobber, Tolleff Ennersson i Dysen iij marc og ij #s i kobber og Harald Aslagsson i Kølstad iij marc. Summa lateris xj lod sylff.Odall [yh:18]: Oluff Ylesson i Skywlestad i #s oc iij marc i kobber, Jon Ewindsson fra Byrgen j quinttin mynne iij lod sylff, Tolleff Botolsson i Wesby iij marc i kobber (02), Oluff Odensson i Swndby ij marc oc otte alb. i tyn, Anders Jensson i Rudj sex marc i kobber, Nielss Andersson i Ostemwnd iiij marc i kobber og Etter Ywersson i Aarnstad vij lod et quintin mynne.(01): Ble fjernet senere. (02) Ble tilskrevet senere med et annet blekk.

 

Selve drapsmannen, Engelbrekt Gunnarson, slapp å møte fram på rettsforhandlingene. Bøndene beskyttet han og sørget for at han kunne reise hjem til sin familie på Trondenes i Senja, uten å måtte bli straffet for mordet på Lasse Skiold. Selv om det ble gitt ut milde dommer, så ble alikevel dommen totalt sett meget dyr for bøndene. To månder senere hadde bøndene betalt inn 20 mark, 2 skilling, 319,5 lodd sølv og 292 mark i kobber til kongen. Et år etter dommen var det også i tillegg kommet inn 70 mark, 20 lodd sølv og en god del kanner, kjeler og gryter av kobber og tinn. De fleste bøndene godtok de bøtene som de fikk, men det var noen som nektet å godta dem. Disse bøndene ble senere halshogget. I år 1497 ble kong Hans og hans bror Fredrik enig om å tvinge den gamle bonderepulikken Ditmarsken i den vestlige delen av Holsten inn under den danske kronen. Men takket være tyske leiesoldater, som kjempet for Ditmarsken, gikk den danske hæren på et meget stort nederlag. Dette gav svenskene mot til å løsrive seg fra Danmark. I år 1501 sendte det svenske riksrådet et brev til Hans og forlangte løsrivelse. Dronning Christine, som var i Sverige i år 1503 på Stockholm slott, ble omringet av svenske soldater, som ville ta henne som gissel. Christine hadde cirka 1000 soldater til å forsvare seg med. Kong Hans, som til nå hadde nektet å gi fra seg tronen i Sverige, reiste opp til Sverige i sammen med riksleder Paul Laxmand og en stor hær, for å befri sin kone og ordne opp i problemene i Sverige. Men da svenskene truet med å drepe Christine, måtte han snu og reise hjem igjen. Christine og de resterende soldtatene, som nå var cirka 70 stykk, fikk lov å reise hjem til Danmark igjen cirka 7 månder senere etter at hun var blitt tatt som gissel. Kong Hans klarte aldri å ta kronen i Sverige igjen etter dette. Da Kong Hans av Danmark dør i år 1513 blir Christian den andre konge i Danmark og Norge. Christian var allerede i år 1489 anerkjent som tronefølger i Norge. Han regjerte de to landene helt eneveldig, og noen riksrådspolitikk kan det knapt snakkes om i hans tid som Konge. I Sverige hadde man ikke konge nå. Der var det riksforstanderen Sten Gustafsson Sture, som styrte landet i sammen med det svenske riksrådet. I år 1517 tok Sten all makten i Sverige til seg etter et stort opprør. I år 1520 angriper Christian Sverige med en stor hær, som ble ledet av Otto Krumpen. Ved Åsunden ble Sten Gustafsson Sture dødelig såret og etter store kamper med bondehæren i Upland, ble Stockholm beleiret. Sten overlevde slaget på Upland, men han ble senere henrettet. Sten sin enke, Christina, ble overtalt til overgi Stockholm borg til danskene, mot at svenskene på borgen fikk ubetinget amnesti. Christian den andre lot seg bli hyllet til konge over Sverige på et riksdagsmøte i Brunkeberg i år 1520. Christian ville også sikre seg full kontroll over kirken i Norge og derfor sørget han for at Erik Valkendorf, som tideligere var kansler og prest i Roskilde og som nå var biskop i Hamar, ble valgt til erkebiskop i Norge. Erik ble viet i Roma i år 1510 av pave Julius II.

 

Erik stammet fra fra en dansk adelsfamilie og han var også en nær rådgiver av kongen. Men Erik ønsket ikke å bli erkebiskop i Norge og han fryktet kongens politikk i forhold til kirken. Selv om kongen lovet Erik at kirkene skulle forbli urørte, så førte han alikevel en politikk på tvers av kirkens interesser. For å beskytte kirkene begynte Erik å gjøre motstand mot kongen og det endte med at Erik og kong Christian den andre utviklet et fiendtlig forhold, som begynte med at Erik ble stilt ovenfor Christian i konstellasjon med Dyveke og hennes mor Sigbrit. Dyveke var elskerinnen til Christian. Det hele forsterket seg i år 1517, da Dyveke døde. Kong Christian sendte i år 1517/18 opp Jørgen Hansson og Hans Mule til Norge, slik at de to kunne utøve kongen sin politikk i Norge. Erik måtte godta at det var kongen som skulle utnevne biskoper i Norge. Via Jørgen og Hans begynte kongen å tvinge den norske kirken i kne og flere norske biskoper ble satt i fengsel. Kirken i Norge fikk også en retterbot i år 1521. Erik ville tilslutt ikke godta dette mer og han ville derfor reise til Danmark for å legge frem sine klager for kongen. Men pågrunn av uvær så ble Erik drevet ned til Amsterdam. TIlfeldigvis var også kong Christian den andre i Amsterdam på denne tiden og han prøvde å få Erik fengslet. Men myndighetene i Amsterdam vegret seg for å fengsle en geistlig person. Etter noen forhandlingsmøter i byen følte Erik Valkendorf seg likevel ikke trygg, og han reiste derfor til Roma i år 1521 for å legge sin sak fram for paven. Erkebiskop Erik døde i Roma i år 1522. Kong Christian den andre begynte nå å føre en politikk som var i opposisjon til både kirken og den norske adelen. I Sverige ble Christian kalt "Kristian Tyrann" og det kallenavnet fikk han ikke uten grunn. Kong Christian den andre hadde full kontroll i Sverige nå og han hadde store planer om å innføre Kalmar unionen igjen. I de første dagene, som Christian styrte Sverige, sørget han for å henrette over hundre mennesker i Stockholm, som var tideligere tilhengere av Sten Gustafsson Sture, i et stort blodbad. Det var flere adelsmenn og biskoper blant de drepte. Alle de henrettede var blitt lovet ubetinget amnesti, da de overgav til danskene. Men fire dager senere ble de henrettet på stortorvet i Stockholm og likene ble brent på et stort bål utenfor byporten. Erkebiskop Gustav Trolle sto for anklagene mot de som ble dømt til døden. Disse henrettelsene vekte meget stor avsky ute i Europa. Gustav Vasa, som også hadde deltatt i krigen mot danskene under Sten i år 1520, klarte å flykte før han ble tatt av de danske soldatene. Gustav ville reise til Norge, men ble stoppet av Dalafolket, da han reiste gjenom Dalarne i Sverige. Dalafolket var forbannet over en ny skatt, som kong Christian ville innføre, og derfor ville de starte opp et stort opprør mot den danske kongen i Sverige. De ville gjerne ha Gustav som leder. Dette sa Gustav ja til og det ble begynelsen til et stort opprør i Sverige, som tvang kong Christian den andre til å oppgi Sverige i år 1521. Samme året ble Gustav utnevnt til riksforstander i Sverige og i år 1523 ble han utnevnt til konge av Sverige. Christian ville ha Sverige tilbake under den danske tronen og derfor samlet han sammen en hær i år 1522 i Danmark, som skulle reise til Sverige. Men året før, i år 1521, hadde Lubeck gått til krig mot Danmark, og denne krigen hadde svekket en del på den danske hæren.

 

Desuten hadde det begynt vokse opp et opprør blant adelen på Jylland i Danmark, som ville ha hertug Frederik av Gottorp som dansk konge. Frederik var onkelen til Christian. I år 1523 bestemte det jyske riksrådet å si opp sin troskap til kong Christian. Christian likte ikke dette og han viste at flere deler av Danmark snart ville følge etter og delta i dette opprøret. Derfor stanset han planene om å invadere Sverige på nytt. Han trengte å ha hæren sin rundt seg, for å kjempe mot opprøret, som vokste i Danmark. I år 1527 ble Gustav Vasa også kirkens overhode og i år 1544 ble det i det svenske riksrådet bestemt at tronen skulle gå i arv. Fra før hadde det vært valgkongedømme i Sverige. Kong Gustav var en hard konge og måtte flere ganger slå ned bondeopprør. Men han fikk rettet opp Sverige sin dårlige økonomi og fikk bygget opp både hæren og flåten. I år 1523 sendte kong Gustav tropper inn i Skåne og inn i Norge, for å beskytte seg mot eventuele fremtidige angrep fra danskene. Les også mer om dette på undersiden om Jemtland. Dette danske opprøret benyttet kong Gustav Vasa av Sverige seg av og han ville derfor prøve å få fotfeste inne i Norge. Omkring år 1523 gikk deler av den svenske hæren ombord i skipene sine og satte kursen mot Oslo. Hans Mule, som var slottsherre på Akershus festning, valgte å brenne ned byen slik at svenskene ikke fikk hus eller mat. Befolkningen i Oslo flyttet enten ut på landet eller de bosatte seg inne på festningsanlegget. Hans og en god del av hans menn flyttet ut til bispegården og slo det svenske angrepet tilbake fra denne borgen. Denne bispegården hadde erstattet den gamle som ble ødelagt i en brann omkring år 1287. Kong Christian den andre begynte systematisk å favorisere borgerlige menn i både Norge og Danmark, og han satte adelen til side i begge landene, slik at han fikk større makt i disse landene. Christian gjorde dette for å bremse opp for opprøret, som hadde begynt å vokse opp i Danmark. Den danske adelen fikk god støtte fra Hanseatene i Tyskland. Han håpet at de borgelige ville støtte han i kampen mot de adelige, som ikke likte dette nye utspillet fra kongen. Christian hadde nå store planer for de borgelige. Han satte flere lavadelige mennesker i ledende stillinger, laget nye lover om rettsordninger og opprettet et skolevesen for å hindre overgrep fra de adelige. Kong Christian knekket også hanseatene østafjells i Norge og favoriserte hollenderene i Bergen. Adelen begynte nå å innse at kongen hadde samlet seg stor støtte blant befolkningen og derfor gikk de til stormopprør direkte mot kongen. Den danske hæren gjorde ikke motstand, men sluttet seg til opprørene etterhvert som opprørene rykket frem. Tilslutt valgte Christian å forlate landet for å unngå at han ble tatt av opprørene. Han og familien hans reiste med skipet Løven i år 1523 til Nederland. I strid med unionsavtalen mellom Norge og Danmark valgte nå den danske adelen på egen hånd Frederik den første til norsk og dansk Konge år 1523. Kong Fredrik den første var onkelen til Christian den andre. Kong Fredrik den første tok sikte på å beherske Norge og Danmark gjennom danske adelsmenn. Les også mer om Norgeshistorien på undersiden om Jemtland.