JEMTLAND

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli delt opp og lagt inn på forskjellige plasser på de andre undersidene, når nettsiden blir blir oppgradert/fornyet. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Olav Tryggvesson, sønn av Tryggve Olavson, som var konge i Norge fra år 995 til år 1000, og av Astrid Eiriksdatter Bjodaskalle, var en stor kriger og hærmann, som ville kristne folket i Norge. Han grunnla Nidaros i år 997. Han var først gift med Geira Burislavsdatter, som døde i år 977, og deretter var han gift med Gyda Olavsdatter fra Irland. Olav hadde mange fiender blant storfolket i Norge. Han ble drept i et slag i Svolder i år 1000 av Olav Eriksson Svenske, som var konge i Sverige fra år 990 til år 1022. Han var stridbar og kom ofte i konflikt med sine embedsmenn. Olav var sønn av Erik Bjørnsson den seiersæle, som var konge i Sverige fra år 940 til år 990. Erik døde sottedøden i Uppsala i år 990. Olav Eriksson hadde barna Ingegjerd og Anund med ei ukjent kvinne. Med frillen Edla hadde han barnet Emund, Astrid og Holmfrid. Kong Svein Haraldsson Tjugeskjegg av Danmark, som var sønn av Harald Gormsson Blåtann, som var konge i Danmark fra år 950 til år 985, deltok også i slaget på Svolder i år 1000. Takket være dette slaget fikk Svein ganske mye makt i det sørlige Norge. Svein var konge i Danmark fra år 985 til år 1014, etter at han tiltvunget seg makten fra sin far. Svein var gift med Gunnhild, som var datter av kong Burislav. Svein døde i år 1014. Harald Sveinsson overtok tronen i Danmark i år 1014 etter sin far Svein. Men Harald hadde bare tronen i fire år. Han døde i år 1018 og hadde ikke barn. Dermed ble det broren Knut Sveinsson som overtok tronen i Danmark i år 1018. Mellom år 1015 0g år 1022 ble det fred mellom Sverige og Norge, etter et møte mellom kong Olav Eriksson av Sverige og kong Olav II, den hellige, av Norge. Olav II var konge i Norge fra år 1015 og fram til år 1028. Han var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdatter. Han vokste opp hos Sigurd Syr og ble opplært av Rana den Vidfarne. Olav måtte kjempe mot mange småkonger i Norge får bli konge for hele Norge. Kong Olav II giftet seg med Astrid Olavsdatter, som var datter av kong Olav Eriksson i Sverige. Olav og Astrid giftet seg uten å få tillatelse av faren til Astrid. Man vet ikke om Olav og Astrid hadde barn, men Olav hadde sønnen Magnus I den gode med tjenestejenta Alvhild. Olav måtte i år 1028 flykte til Gardarike fordi kong Knut Sveinsson den mektige av Danmark hadde tatt Norge og var på jakt etter han. Olav samlet i sammen en hær for å ta Norge tilbake, men han falt i slaget ved Stiklestad omkring år 1030. Han ble begravet i Trondheim omkring år 1031. I dag står Nidarosdomen omtrent der man tror at Olav ble begravet.

 

Anund Olavsson tok kongetittelen i Sverige i år 1022, selv om faren hans Olav Eriksson fremdeles levde. Det ble konflikt mellom Anund og faren, som løste seg ved at Anund godtok at faren fikk styre frem til sin død. Forholdet bedret seg også mer mellom Norge og Sverige, da kong Anund av Sverige møtte kong Olav II av Norge før år 1028. Anund var konge i Sverige frem til år 1035, da han døde. Frillesønnen til Olav Eriksson, Emund Olavsson, overtok tronen etter Anund i år 1035 og hadde den fram til år 1056. Man vet ikke om Anund eller Emund var gift og om de hadde barn. Kong Magnus I den gode var sønn av Olav II og tjenestejenta Alvhild. Han vokste opp hos kong Jarisleiv i Holmgard. Magnus gikk inn i Norge i år 1035 og gikk til angrep på Svein Knutsson og på hans hær. Svein, som var sønn av kong Knut, bodde i Norge for å styre landet for sin far, som bodde i Danmark. Svein klarte å flykte etter et stort nederlag og han reiste til Danmark. Magnus overtok tronen i Norge i år 1035, etter at kong Knut godtok nederlaget. Forholdet mellom Magnus og Knut var nok ganske spent. Svein, som døde i år 1035, var sønn av Knut, som var konge i Danmark fra år 1018 til år 1035, og av frillen Alfiva. Stein døde kort tid etter faren sin. Hardeknut Knutsson, som var konge i England fram til år 1035, var også sønn av kong Knut av Danmark. Hardeknut overtok tronen i Danmark etter sin fars død i år 1035, men måtte samtidig gi fra seg tronen i England til sin bror Harald Knutsson. Kong Magnus av Norge kom i strid med kong Hardeknut av Danmark i år 1035/36 og vant denne striden. Under fredssamtalene etter striden ble Hardeknut avsatt og Magnus overtok kronen i Danmark. Dette førte til et stort hat mellom de to. Men i år 1038 ble de to venner igjen, etter at de hadde innegått et forlik. Hardeknut og Magnus ble enig om at den av de to som levde lengst skulle overta begge rikene. Frem til da skulle Hardeknut være konge i Danmark og Magnus skulle være konge i Norge. Kong Hardeknut Knutsson overtok tronen i England igjen etter at hans bror kong Harald Harefot døde i år 1039. Hardeknut og Magnus avtalte med hverandre at også England skulle tilfalle den av dem som levde lengst. Hardeknut døde i år 1042 og dermed ble Magnus konge i både Norge og Danmark. Magnus gjorde også krav på England, men gikk bort fra det etter et ultimatum fra Edvard, som ble valgt til konge i England. Kong Magnus døde på sotteseng i år 1047. I Sverige hadde Steinkjell makten fra år 1056 til år 1066 og hans sønn Håkon Steinkjellsson hadde makten fra år 1066 til år 1090. Kildene nevner ikke noe mer om disse to. Kong Harald III Hardråde overtok tronen i Norge og i Danmark i år 1046 og styrte landene i sammen Magnus, som døde i år 1047. Fra år 1047 styrte Harald landet alene.

 

Harald, som var sønn av Sigurd Syr og Åsta Gudbrandsdatter, deltok i slaget om Stiklestad og ble såret der. Les mer om dette slaget lenger oppe på denne undersiden. Harald reiste etter dette slaget til Gardarike, hvor han ble høvding for landvernet. I år 1034 var han livvakt for keiser Mikael Katalaktes i Mikalagaland. Harald reiste også rundt i Middelhavet og sammlet inn store rikdommer. I år 1042 giftet Harald seg med Ellisiv Jarisleivsdatter på Holmgård og i år 1046 ble han kronet til konge i Norge og i Danmark. Mellom år 1046 og år 1064 var det mange treffninger mellom kong Harald og Svein Ulvsson Vandråd, som gjorde krav på tronen i Danmark. Tilslutt i år 1064 godtok Harald at Svein fikk tronen i Danmark og dermed var Harald kun konge i Norge. I år 1048 giftet Harald seg med Tora Torbergsdatter. Harald var konge i Norge fram til år 1066, da han døde i et slag på Stamford Bridge. Han gikk i forbund med Jarl Gudinesson mot hans bror kong Harald Gudinesson. Magnus, som var sønn av Harald, overtok tronen etter sin far og hadde den fram til år 1069, da han døde av rævormsott. Olav III Kyrre Haraldsson overtok tronen i Norge i år 1067 etter sin avdøde bror. Det var fredligt i Norge under Olav og han grunnla Bergen omkring år 1070 og gav Bergen en bylov. Han fikk bygget opp en liten kristkirke av tre på Holmen i Bergen og tok senere fatt på den store kristkirken av stein, som senere ble domkirke i Bergen. Den ble revet omkring år 1531 pågrunn av militære grunner. Rester av kirken er i dag forsatt synlig like nord for Håkonshallen. Senere ble Bergenhus festning grunnlagt på den samme plassen. Olav skapte også stor velstand i landet. Han fikk også innført nye sikker og moter i Norge. Olav døde av sott på Haukabø i Ranrike i år 1093 og han ble ført opp til Nidaros og gravlagt i Kristkirken, som han i sin tid som konge hadde latt bli bygget. Kong Svein av Danmark, som var sønn Ulf Jarl og Estrid, hadde makten i Danmark fra år 1064 og fram til sin død i år 1076. Moren Estrid var datter av Svein Haraldsson Tjugeskjegg. Se lenger oppe på denne undersiden. Svein hadde tre sønner og det var Harald, Knut, Olav og Nikolas. Desuten hadde han den uekte sønnen Erik. Harald Sveinsson Hein overtok tronen etter sin far i år 1076 og hadde den frem til sin død i år 1080. Harald var godmodig, lat og ettergivende. Men han fikk innført flere gode lover i Danmark. Broren Knut Sveinsson den hellige overtok tronen i år 1080 og hadde den frem til sin død i år 1086. Knut var myndig og viljesterk og hadde store planer om landet og kirkens sin rolle. Knut satte til side flere vedtatte lover, som igjen gjorde at det ble opprør i Danmark. Knut ble drept i et opprør i år 1086 av bønder og deres høvdinger i St. Albans kirke i Odenese. Knut ble kanonisert av paven i år 1101. Broren Olav Sveinsson Hunger overtok tronen i år 1086 og hadde den frem til sin død i år 1094. Han var gift med Ingegjerd, som var datter av kong Harald Hardråde. Se lenger oppe i denne undersiden.

 

Broren Erik Sveinson Eiegod overtok tronen i år 1094. Magnus II var sønn av kong Olav og han overtok tronen etter sin far i år 1093. Flertallet av fylkene i Norge støttet den nye kongen, men i Opplanda var det ikke så mye støtte å hente. Her valgte de Håkon Toresfostre til ny konge. Håkon var sønn av Magnus. Men Håkon døde kort tid etter valget og derfor valgte den lille flokken hans Håkon`s fosterfar Steigar-Tore til ny konge. Han og den lille flokken hans gikk til strid mot kong Magnus, som vant denne striden. Dermed var kong Magnus den eneste kongen i Norge. I år 1101 pågikk det en konflikt mellom Magnus og den svenske kongen Inge Steinkjellsson, som var konge i Sverige fra år 1090 til år 1110. Inge hadde overtatt tronen etter sin bror Håkon Steinkjellsson, som døde i år 1090. Se lenger oppe på denne undersiden. Konflikten mellom Magnus og Inge gjaldt grensen i øst mellom de to landene. Kong Erik Sveinsson Eiegod, som var konge i Danmark fra år 1094 til år 1104, gikk inn i konflikten og fikk ordnet fred mellom Norge og Sverige i Konghelle. Erik var en uekte sønn av kong Svein Estridsson, som overtok tronen i Danmark i år 1064. Erik hadde en datter, som hadde sønnen Erik Lam. Se lenger nede. Kong Magnus reiste også på hærferd til Skottland og øyene rundt. Tok svært herfang og underla seg mye land, blant annet Ongul, Anglesey i Bretland, Suderøyene og Man. Magnus falt på hærferd til i Irland i slag på Ulster i år 1103. Magnus hadde sønnen Øystein med en ukjent kvinne, sønnen Sigurd med Tora, sønnen Olav med Sigrid Saksesdatter, sønnen Harald med en ukjent kvinne fra Irland og sønnen Sigurd Slembe med Tora Saksesdatter. Magnus var også gift med Margaret Ingesdatter fra Sverige. Men man vet ikke om det ble barn i dette ekteskapet. I år 1103 fikk Norge tre konger, som delte på makten seg imellom. Det var Sigurd Magnusson Jorsalfare, som døde i år 1130, Øystein Magnusson, som døde i år 1123, og Olav Magnusson, som døde i år 1115 på sotteseng som 16-åring. Alle disse tre var sønner av Magnus. Kong Øystein giftet seg med Ingebjørg Guttormsdatter og styrte innenlands i Norge, mens hans bror kong Sigurd var på korstog. Det var fredelige tider i Norge og Øystein sørget for å få bygget opp Mikaelskirken i Bergen og Nikolaskirken i Nidaros, og han grunnla også Munkeliv. Han flyttet også kongssetet sitt til Holmen ved Bergen, der han bygget kongsgården sin ved den store kristkirken av stein. Les mer om denne kirken lenger oppe på denne undersiden. Senere ble Bergenhus festning grunnlagt på den samme plassen. I år 1111 invaderer kong Øystein Jemtland og legger det inn under Norge. Inge Hallsteinsson, som var sønn Inge Steinkjellsson, hadde overtatt tronen i Sverige etter sin far i år 1110. Inge var konge i Sverige fram til sin død i år 1124. Han hadde store problemer med høvdingene i Sverige, som hadde tatt opp gudetroen igjen. Derfor var han ofte i konflikter med høvdingene og hadde derfor ingen sjanse til å stoppe kong Øystein av Norge, da han invaderte Jemtland. Kildene mine nevner ingenting om barn i ekteskapet mellom Øystein og Ingebjørg. Øystein døde i år 1123 og dermed hadde Norge kun en konge igjen og det var Sigurd, som var broren til Øystein.

 

Nikolas Sveinson, som var sønn av kong Svein Estridsson i Danmark, overtok tronen i Danmark i år 1104 etter sin bror Erik, som døde i 1104. Nikolas hadde tronen fram til sin død i år 1134, da han falt i kamp ved Fodevik i Danmark mot Erik Erikson Emune. Harald Eriksson Kesja, som var en uekte sønn av Kong Erik Sveinsson Eiegod, overtok tronen i Danmark i år 1134 og hadde den fram til sin død i år 1135, da også han ble drept av Erik Erikson Emune, som også var en uekte sønn av Kong Erik Sveinsson Eiegod. Erik Emune kunne nå overta makten i Danmark og han ble kronet i år 1135. Kong Sigurd av Norge giftet seg med Malmfrid Haraldsdatter, som var datteren til kong Harald, og de to hadde sønnen Magnus. Sigurd hadde reist på korstog i år 1108 sammen med Henrik den første, mens broren Øystein styrte Norge. Sigurd var borte i tre år. Han bygde kastell av stokkverk med vollgraver og ny kongsgård i Konghelle. I år 1123 dro Sigurd på straffeekspedisjon til Småland i Sverige, hvor folk hadde tatt opp den gamle troen igjen. Det var kong Inge Hallsteinsson av Sverige som hadde bedt Sigurd om hjelp til dette. Sigurd døde av sott i Oslo i år 1130 og han ble begravet i steinveggen i Hallvardskirken i Oslo. Sigurd hadde også vært gift med Bjadmynja, som var datteren til kong Myrkjartan Tjalvason av Irland. Sønnen Magnus III den blinde overtok tronen etter sin far i år 1130. Hans far hadde bestemt at Magnus skulle bli konge for hele Norge. Samme året som Magnus ble kronet, ble også hans onkel Harald IV Gille kronet til konge for halve riket ved Haugatinget i Tønsberg. Harald var sønn av Magnus II. Se lenger oppe på denne undersiden. Harald kom hjem til Norge fra Irland med sin mor for å gjøre arverett på den norske tronen etter sin far kong Magnus II, etter at hans bror Sigurd døde. Men dette ville ikke Magnus godta og derfor ble det krig mellom Magnus og Harald i år 1134. Magnus vant denne krigen og Harald rømte til Danmark. I Danmark fikk Harald hjelp fra kong Erik Eriksson Emune, som var uekte sønn av kong Erik Sveinsson Eiegod av danmark, med å komme seg til Norge igjen. Harald fikk også noen menn med seg. Kong Erik var konge i Danmark fra år 1135 til år 1137. Les mer om hans far lenger oppe på denne undersiden. Kong Magnus ble tatt til fange i Bergen i år 1135 av Harald og hans menn. De lemlestet Magnus og gjorde han blind. Etter dette valgte Magnus å gå i kloster på Munkholmen. Magnus var gift med Kristin Knutsdatter, som var datteren til Knut Lavard. Siden ingen kunne bevise at Harald deltok i overfallet på Magnus, ble han derfor kronet til konge i Norge i år 1135. Harald hadde sønnen Sigurd Munn med Tora Guttormsdatter Gråbarde, sønnen Inge Krokrygg, datteren Brigida med Ingerid Ragnvaldsdatter, sønnen Øystein med Bjadok, datteren Maria med ei ukjent kvinne og sønnen Magnus, som døde i år 1145. Han hadde dårlig helse og døde på sottseng. Datteren Maria giftet seg med Simon Skalp, som i år 1157 drepte Øystein, som var broren til Maria. Se lenger nede på denne undersiden. Harald ble overfalt og drept av Sigurd Slembe mens han sov i år 1136. Dette var nok en hevn angående overfallet på Magnus. Harald ble begravet i den store kristkirken i Bergen. Se lenger oppe. Etter drapet reiste Sigurd til Munkholmen kloster og hentet Magnus.

 

Inge I Krokrygg arvet nå tronen etter sin far Harald og ble utnevnt til konge i år 1136 som 2-åring. Magnus samlet i sammen en del menn for å angripe tilhengerene til Inge. Kong Erik Eriksson Emune av Danmark hadde nok dårlig samvitighet ovenfor Magnus og derfor valgte han å hjelpe Magnus med å ta tronen tilbake i Norge. Kong Erik seilte opp med hæren sin til Norge for å hjelpe Magnus med å ta makten i Norge. Slaget om makten i Norge begynte i år 1136. Inge ble båret i kjortelposen til Tjostolv Ålesson mens slaget ved Minne pågikk i år 1136. Tilhengerene av Inge ville at Inge skulle få lov til å delta i slagene. Kong Erik deltok også denne konflikten. Han satte fyr på Hallvardskirken i Oslo. Men han følte at Magnus mislikte å ha han der og derfor reiste Erik hjem igjen med hæren sin. Han mente at Magnus hadde lurt han til Norge og sveket han. Derfor skiltes de som uvenner. Magnus ble drept i år 1139 på Holmengrå under et av slagene mot Inge. Erik Lam, som var sønn av en datter til kong Erik Sveinsson Eiegod, overtok tronen i Danmark i år 1137, da kong Erik Eriksson Emune av Danmark døde. Erik Lam var en tapper konge, men gjorde lite ut av seg. Venderene plyndret Danmark mens Erik og hæren hans var i England på tokt. I år 1146 ble han lei av å sitte på tronen og gikk derfor i kloster i Odenese. Sønnen Svend Eriksson overtok tronen i Danmark i år 1146 etter sin far og hadde den fram til sin død i år 1157. Etter at Magnus ble drept i år 1139, regnet tilhengerene til Inge med at nå var løpet kjørt og at Inge nå kunne utnevnes til konge i Norge. Men slik gikk det ikke. Inge ble utnevnt til konge i år 1136 på Borgarting i østlandet. Han hadde flere slag i sin tid som konge. Han døde i år 1161 i et slag mot Håkon Herdebrei på isen ved Grønnlia i Oslo. Inge var ikke gift og hadde ikke barn. Sigurd II Munn, sønn av Harald IV Gille og bror av Inge, ble valgt til konge av høvdingene i Trondheimen i år 1136. Han ble drept i et slag i år 1155 i Bergen av kong Inge og Gregorius Dagsson. Sigurd ble begravet i den store kristkirken i Bergen. Les mer om kirken lenger oppe. Sigurd hadde sønnene Håkon og Sverre, og datteren Cecilia, som giftet seg med Bård Guttormsson på Rein i Rissa. Øystein II, sønn av Harald IV Gille og bror av Inge, ble født i Skottland. Han ble hentet til Norge og valgt til konge i Trøndelag Øreting med rett til en tredjedel av Norge i år 1142. Øystein ble drept av sin svoger Simon Skalp under flukt fra båhuslen i år 1157 og ble derfor gravlagt der. Simon var gift med Maria, som var søsteren til Øystein. Øystein hadde sønnen Øystein Møyla og datteren Maria. Håkon II Herdebrei, som var sønn av Sigurd II, ble valgt til konge i år 1157 av de samme mennene som hadde valgt hans far til konge. Håkon falt i et slag i år 1162 på Sekken utenfor Veøy i Romsdal mot Erling Skakke. Magnus IV, som ble født i år 1156 og døde i år 1184, ble utnevnt til konge i år 1161 av stormennene som hadde fulgt kong Inge frem til hans død i år 1161. Magnus var sønn av Erling Skakke og Kristin Sigurdsdatter Jorsalfare.

 

Magnus ble kronet i Bergen i år 1164 av erkebiskop Øystein Erlendsson med den romerske legaten, Stefanus, som vitne. Dette var den første kongekronningen i Norge. I år 1152 ble Norge løsrevet fra erkesetet i Lund og dermed ble Norge en egen kirkeprovins med erkebiskop i Nidaros, som ble grunnlagt i år 997. Selve domkirken i Nidaros sto ikke ferdig før omkring år 1250. Kardinal Nikolau Albano ble den første erkebiskopen i Norge i år 1152 og Olav Engelbrektsson ble den siste erkebiskopen i Norge. Olav døde i år 1538 i Nederland, etter å ha flyktet fra Norge i år 1537. Kong Magnus vant over Øystein Møy i et slag ved Re i år 1174. Men i år 1184 ble både Magnus og størsteparten av den gamle landadelen drept i et slag ved Fimreite i år 1184 av Sverre Sigurdsson og hans menn. Sverre I Sigurdsson, som var sønn av Sigurd II Munn og bror til Håkon II Herdebrei, gjorde først krav på den norske tronen etter at hans bror Håkon døde i år 1162, men ble forbigått av Erling Skakke og hans sønn Magnus etter slaget ved Veøy. Sverre samlet en flokk med skoggangsmenn og andre vegfarende menn, birkebeinene, som tok han til konge. Sverre lot seg hylle til konge på Øreting i år 1177. Sverre levde nærmest som fredløs med flere mindre treffinger før han tok et hovedslag og vant en klar seier på Kalvaskinnet i år 1179 hvor Erling Skakke falt. Omkring år 1181 måtte han og hans menn søke tilflukt etter å ha blitt angrepet i Olavskirken i Bergen. Sverre ble enehersker i Trondheimen i år 1185 etter at han slo Magnus ved Ilevollen og hadde den avgjørende seieren ved Fimreite i år 1184 i et sjøslag der Magnus ble drept. Omkring år 1197 gikk kong Sverre og hans hær til angrep på oslo og jaget baglerene ut av byen. Det var urolige tider i Oslo og tilslutt bestemte man seg for at man ville bygge opp en stor og kraftig festning. Men foreløpigt hadde man ikke råd til dette anlegget. Omkring år 1197 ble Oslo angrepet av birkebeinerene og deres leder kong Sverre. Baglerbiskopen Nikolas viste at et angrep kunne komme når som helst og han hadde derfor fått bygget opp en bispeborg, som ble utstyrt med våpen. I tillegg var det også væpnede soldater på kongsgården i Oslo. Denne kongsgården ble bygget opp av tre på midten av 1000 - tallet. Men man vet at kongen bodde fast i Bergen frem til omkring år 1299 og derfor ble nok kongsgården i Oslo kun brukt periodevis når kongen var i Oslo. Men både kongsgården og bispeborgen ble ganske fort overbemannet av kong Sverre og hans hær, som jaget baglerene ut av byen. . Omkring år 1218 ble Oslo angrepet av slittungene og da blir bispeborgen nevnt som et borganlegg av stein og med et tårn. Omkring år 1223 brant kongsgården i Oslo ned til grunnen og en ny ble bygget med høye ringmurer av stein, et porttårn og en mektig hall i midten. Omkring år 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske norske adelsmannen Alv Erlingsson og den gamle bispeborgen og kongsgården i Oslo klarte ikke å forsvare byen effektivt nok. Derfor begynte man å legge planer for en ny festning i Oslo allerede mens Erik II Magnusson var konge i Norge.

 

I år 1208 ble Norge delt i et trøndersk - vestlandsk birkebeinerrike og i et østlandsk baglerrike etter et forlik på Kvitsøy i Rogaland. Forliket kom i stand etter en bitter strid mellom Birkebeinpartiet, som ble opprettet i år 1174 og styrt av Øystein Møy, og Baglerpartiet, som ble opprettet i år 1196 og styrt av Oslobiskopen Niko Arnesson. Striden startet med at Sverre Sigurdsson tilkjempet seg makten i Norge i år 1177 ved å felle kong Magnus Erlingsson, som hadde vært konge i Norge siden år 1161. Birkebeinerene hjalp Sverre med å ta makten i Norge og de fikk også støtte fra Sverige. Sverre kom også i konflikt med den norske kirken og derfor ble han lyst i bann i år 1194. Birkebeinpartiet kronet Sverre til konge av Norge i år 1177 og hans kone Margreta Eriksdatter til Dronning. Margreta døde i år 1218. Kong Magnus, som forsatt var konge i Norge i år 1177, ifølge styremennene på østlandet, omkom i et sjøslag i år 1184. I år 1194 ble kong Sverre kronet på nytt i Norge av birkebeinerene. Men i år 1196 fikk styremennene i østlandet nok av kong Sverre og de opprettet Baglerpartiet. I år 1198 er det full borgerkrig mellom det trøndersk - vestlandsk birkebeinerrike og det østlandsk baglerrike. I år 1198 ble flåten til kong Sverre tatt av baglerne i Nidaros. Kong Sverre døde i år 1202 på borgen sin i Bergen. Sverre hadde fått bygd opp en borg i Bergen og den ligger der fremdels i dag, som en del av Bergenhus festning. Håkon Sverresson, som var sønn av Sverre, overtok tronen omkring år 1202. Håkon var bare konge i to år, før han døde av forgiftning. Mistanken ble rettet mot baglerene. Guttorm Sverreson, som også var sønn av kong Sverre, overtok nå tronen. Selv om han bare var 4 år gammel, så ble han alikevel kronet til konge i år 1204 av Birkebeinpartiet. Men Guttorm fikk ikke være konge så lenge. Han døde det samme året som han ble kronet. I år 1204 utnevnte Baglerpartiet Erling Steinveggs til konge av Norge og i år 1205 utnevnte Birkebeinpartiet Inge Bårdsson til konge av Norge. Inge var sønn av Bård Guttormsson på Rein og av Cecilia, som igjen var søsteren til Sverre I Sigurdsson. Kong Erling døde i år i år 1207 og derfor ble Filippus Simonsson, som var søstersønn av den første erkebiskopen i Norge Nikolau Albano, utnevnt til konge av baglerene i år 1207. Filippus og Skule Bårdsson, som var halvbroren til Inge Bårdsson, fikk stor makt i Norge og derfor klarte de å delvis overstyre Inge, som bodde på kongsgården på Holmen i Bergen. Omkring år 1207 var det storbrann på kongsgården. Men Inge fikk bygget gården opp igjen. Omkring år 1208 ble forlik mellom baglerene og birkebeinerene, og i år 1217 ble begge partene enige i å krone Håkon Håkonsson til konge for Norge. Håkon ble kronet på Eyratinget i Nidaros. Dermed ble både Filippus og Inge avsatt. Håkon var konge i Norge frem til sin død i år 1263. Håkon var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, og han vokste opp ved Inge Bårdsson sitt hoff. Skule Bårdsson var ikke enig i at Håkon skulle bli konge og han mente at han hadde et sterkt arvekrav til kronen i Norge da Håkon ble kronet. Men han ble ikke hørt. Men fra år 1237 ble han utnevnt til hertug. Men han fikk ikke noe makt.

 

Håkon var gift med Margreta Skulesdatter, som var datteren til Skule. Hertug Skule Bårdsson prøvde å lage et opprør i Norge i år 1239 og han utropte seg til konge. Han dro landveis med hær til Oslo og vant seier ved Lål i Nannestad. I Oslo gikk han til kamp mot kong Håkon og tapte kampen. Skule stakk av og reiste tilbake til Nidaros, der han søskte tilflukt i Elgeseter kloster. Men han ble drept i av birkebeinerene i år 1240 og klosteret ble brent ned. I år 1247 ble kong Håkon på nytt kronet av kardinal Vilhelm av Sabina i den store kristkirken i Bergen. Kong Håkon vedtok en rekke nye lover i Norge og han bygde opp mange nye festninger, kirker og kongsgårder i Norge. Han fikk til handelstraktater med Lubeck og Novgorod. Island og Grønland ble lagt inn under Norge. I år 1263 seilte han mot Skottland for å gå til felttog mot kongen på Skottland. Men under reisen ble han syk og han døde i Kirkwall på Orknøyene i år 1263. Han ble begravet i den samme kirken som han var blitt kronet i. Les mer om det i avsnittet over her. Håkon fikk sønnen Magnus V Lagabøte med sin kone Margreta Skulesdatter. Magnus ble kronet i Bergen i år 1263 og han giftet seg med Ingeborg, som var datteren til kong Erik Plogpenning av Danmark. Magnus bodde først på kongsgården Utstein i Ryfylke. De to fikk sønnene Erik og Håkon, som ble født i år 1270. Kong Magnus avga Suderøyene til skottekongen mot en evig årlig avgift. Magnus innførte en ny landslov i år 1276 og en bylov i Bergen samme året. Det ble også innført nye rangklasser i Norge for riksembedsmenn og hird med rettigheter og plikter. Det kom også nye tittler for lendmenn, baroner, riddere, og så videre. I år 1273 blir grensen mellom Norge og Sverige ved Gøtael og Ångermannland fastsatt av en norsk - svensk kommisjon. Magnus døde i år 1280 og han ble gravlagt i Olavskirken i Bergen, som i dag er domkirke. Kong Valdemar I den store overtok tronen i Danmark i år 1157 etter Svend Eriksson, som døde i år 1157. Se lenger oppe på denne undersiden. Valdemar fikk slutt på Vendernes plyndringer i Danmark og fikk bygd en rekke borger rundt i landet. Valdemar var sønn av Knut Lavard og Ingelborg, som var datter av kong Harald Valdemarsson i Holmgard. Valdemar giftet seg med Sofie, som var datter av fyrst Vladimir, og de to fikk sønnene Valdemar og Knut, som overtok makten i år 1182 etter sin fars død. Knut hadde allerede i år 1170 blitt kronet til konge i Danmark, men det var faren som styrte landet frem til sin død. Knut slo ned et opprør i Skåne i sammen med sin bror Valdemar, som overtok tronen i Danmark i år 1202, da Knut døde. Valdemar II hadde flere korstog og han la under seg Holstein, Hamburg, Lubeck og Estland, som ble tatt i år 1220. Men flere av disse områdene gikk tapt da Valdemar ble tatt til fange av en av sine lendemenn i år 1223. Valdemar tok parti med baglerene i Norge uten å legge noe mer vekt i det. Han fikk også innført Sølibatet og tienden i Danmark og fikk avskaffet trelldommen. Valdemar ble gift med Dagmar av Bøhmen i år 1205 og i år 1214 giftet han seg med Bengjerd av Portugal. Valdemar og Bengjerd fikk sønnene Erik, Abel, Christoffer og datteren Sophie av Brandenburg.

 

Erik Plogpenning overtok tronen i Danmark etter sin far Valdemar, som døde i år 1241. Erik prøvde å ta tilbake de områdene som faren mistet, men han ble hindret av sine to brødre, som også gjerne ville ha makt i Danmark. Søsteren Sophie klarte å lage et forlik mellom sine to brødre Erik og Abel. Men i år 1250 ble Erik tatt til fange av Abel sine menn og han ble halshugget. Erik etterlot seg datteren Ingeborg, som giftet seg med kong Magnus V Lagabøte av Norge. Se lenger oppe på denne undersiden. Abel nektet kjennskap til mordet og han avla en ed på dette sammen med 24 av sine riddere. Abel ble kronet til konge i år 1250 og hans kone Mechtilde, som var datter av Adolf IV av Holstein, ble kronet til dronning. De to hadde sønnen Valdemar. Faren til Abel, kong Valdemar II, hadde vært imot dette ekteskapet da han levde. Abel døde i år 1252, da han ble drept under flukt, etter nederlaget under angrepet på friserne. Christoffer I overtok tronen i Danmark i år 1252 etter å ha blitt valgt av det danske riksrådet. Christoffer var broren til Abel. Men Christoffer måtte kjempe flere ganger mot sin nevø Valdemar, som mente at han hadde retten på tronen. Valdemar hadde støtte fra de holstenske grevene. Valdemar fikk tilslutt styre Sønderjylland fra år 1253 og frem til sin død i år 1257. Valdemar døde brått i Ribe og det var mistanke om at han var blitt forgiftet av abbed Arnfast. Kong Christoffer overtok makten i Sønderjylland igjen i år 1257. Christoffer hadde også strid med Danmark og Norge. Christoffer var gift med Margrete, og han styrte Danmark frem til sin død i år 1259. Erik Klipping overtok tronen i Danmark etter sin far i år 1259. Men siden Erik bare var 10 år gammel da faren døde, måtte moren hans, Margrete, være formynder fram til Erik ble myndig. Erik gikk til krig mot hertug Erik I av Søndejylland og ble tatt til fange ved Lohede i år 1261. Han satt i fangenskap i tre år i Tyskland. Kong Erik ble lyst i bann av paven i år 1266 for den dårlige behandlingen av erkebiskop Jakob. Han måtte også gi den første danske håndfestning i år 1282 til stormennene, som igjen drepte Erik i en sammensvergelse i år 1286. Erik ble bisatt i Viborg Domkirke. Erik Menved, som overtok tronen i Danmark i år 1286, og Christoffer II, var begge to sønner av kong Erik Klipping. Erik Menved førte krig mot sin fars mordere etter at han ble konge og han jaget dem ut av landet som fredløse. Han la under seg Rostock og Lubeck og alt land nord for Elben og Elde, men tapte nesten alt igjen i år 1316. Erik døde i år 1319 og hans bror Christoffer II overtok nå makten. Les mer om Christoffer i undersiden om Kalmar Unionen. Erik II Magnusson overtok tronen i Norge etter sin far i år 1280 og hadde den fram til sin død i år 1299. Erik var gift med Margareta Alexandersdatter, som var en skotsk prinsesse. Erik ble kronet i den store kristkirken i Bergen omkring år 1280 mens Margareta ble kronet rett etter vielsen omkring år 1281 i den lille kristkirken, som låg vedsiden av den store. Erik og hans hustru hadde datteren Margrete, som ble anerkjent som skotsk dronning. Men hun døde under overfarten til Skottland i år 1290 og derfor krevde Erik å bli kronet til konge i Skottland, siden han var den eneste arvingen etter datteren. Hennes mor Margareta hadde dødt omkring år 1283 og var blitt gravlagt ved den lille kristkirken. Datteren ble også gravlagt her. Men Skottland godtok ikke at Erik skulle bli konge hos dem og derfor ble han avvist. Erik førte også en uheldig krig mot Hanseatene og han var også i konflikt flere ganger med Danmark.

 

Da Erik døde i år 1299 fikk hans bror Kong Håkon V Magnusson tronen. Håkon ble kronet i Oslo i år 1299 og det var første gang Oslo hadde hatt kronning av en konge. Oslo ble også nå hovedstad i Norge. Les mer om Håkon V Magnusson og om kongene etter Håkon på undersiden om Kalmar Unionen. Alt det som skjedde mellom Norge og Sverige fra år 1299 og frem til år 1523 kan man lese om på den samme undersiden. Det som skjedde mellom år 1523 og 1537 kan man lese på undersiden om Erkebiskopen Olav Engelbrektsson på denne nettsiden. I år 1543 hadde Nederland planer om å angripe Norge. Men dette angrepet ble stoppet av den danske flåten, som tilfeldigvis var utenfor kysten av Norge, da den Nederlanske flåten skulle angripe. Den danske flåten skulle egentlig være på vei til et storangrep på Nederland. Men den kom ut for et stort uvær og ble spredt for alle kanter. Tilslutt samlet flåten seg igjen ved norskekysten, der de møtte den nederlanske flåten. Etter at den Nederlanske flåten var jaget på flukt, ble den danske flåten liggende i ro ved norskekysten. Tyskland var også i krig med Danmark og keiseren sinne skip forstyrret trafikken mellom Norge og Danmark. Derfor ble den danske flåten også brukt til å stoppe tyske skip. Kristoffer Trondson Rustung hadde kommandoen over den danske flåten. I år 1563 bryter den Nordiske sjuårskrigen ut. Krigen startet fordi Sverige ville ha større tilgang til havet, Danmark ville innføre Kalmar unionen igjen og at det var strid om områdene ved finskebukten. Kong Erik XIV, som var konge i Sverige fra år 1560 til år 1569, var den som hadde hovedansvaret for at krigen brøt ut. I år 1569 ble han fjernet fra tronen, fordi han var blitt gal. Erik ble mer og mer mistenksom mot adelen og han begynte å vende seg mot adelen. I frykt for en sammensvergelse sørget han for at en del av adelsmennene ble fengslet i Uppsala. Han sørget også for at vakten ved fengselet myrdet Nils Sture. Det var hans brødre Johan og Karl som til slutt fikk han fjernet. Broren Johan overtok tronen etter sin bror. Johan satt en periode i fengsel på Gripsholms slott i fangenskap. Danskene, som var sterke på havet, inntok Alvsborg i Sverige i år 1563, mens svenskene gikk inn i Norge. I år 1564 gikk svenskene inn i Trøndelag og besatte Trondheim og tvang erkebiskopen Olav Engelbrektsson sin tidligere festning på Steinviksholmen, til å kapitulere. Den franske hærføreren Claude Collart hadde kommandoen over denne svenske hæren. Men samme året ble svenskene i Trondheim angrepet av en dansk og norsk hær fra Bergen, som ble ledet av Erik Munk og Kristoffer Trondson, som nå jobbet i på den danske flåten. Tilslutt måtte svenskene overgi seg. De fleste klarte å rømme. men noen ble også drept. Claude ble satt i fengsel i Danmark. Både Kristoffer Trondson og hans sønn Enno Kristofferson Trondsen deltok i denne krigen. Danskene, som i år 1559 hadde vært i krig med Ditmarsken og mistet en del av sine soldater, håpet på å få hjelp fra tyske leiesoldater til å vinne denne krigen ganske raskt. Men pågrunn av dårlig planlegging under begynnelsen av den nordiske krigen, måtte de tyske soldatene overvintre i Skåne uten å gjøre nytte for seg. Dette ble for dyrt for det danske riksrådet og derfor ble de tyske soldatene sendt hjem igjen, uten å delta i krigen.

 

Om sommeren i år 1564 hadde kong Frederik av Danmark fått et stort lån og han bygget opp en stor hær, som skulle angripe Stockholm i Sverige. Men dette angrepet ble mislykket, fordi man ikke fikk opp forsyninger til denne hæren. Det ble gjort et nytt forsøk i løpet av høsten, men også dette ble mislykket, og derfor ble det ikke gjort nye forsøk på å ta Stockholm dette året. Det danske riksrådet begynte nå å bli ganske misfornøyde med sin konge. Frederik ville gjerne overta Sverige, fordi han ønsket å tvangsinnføre Kalmar unionen igjen. Siden Norge allerede hørte til Danmark, så var det bare Sverige som manglet. I år 1566 gikk danskene på nytt inn i Sverige. Men det gikk ikke som planlagt denne gangen heller. Da også en del av flåten gikk under i en storm i år 1566, innsåg Frederik at Kalmar unionen var en håpløs drøm og derfor ble krigen ble en stor skuffelse for kong Frederik. Det begynte nå å bli bråk i det danske riksrådet angående pengebruken til Frederik på denne krigen og derfor ble Peder Oxe, som var en uvenn av Frederik, tilkalt for å hjelpe til med å rette opp den danske økonomien og han klarte det ved hjelp av den danske adelen, som gjerne ville støtte sin konge. Frederik hadde overtatt tronen i Danmark i år 1559 etter sin far Christian den tredje. I år 1567 gikk svenskene inn i sør-østlige Norge der de herjet ganske kraftig. Hamer domkirke ble satt i brann av svenskene. Befolkningen på begge sidene av grensen mellom Norge og Sverige var sterkt imot denne krigen, da de hadde avtale mellom seg om bondefred, fri handel og fritt samkvem. Under denne krigen var det skifte av konge i Sverige. Erik ble avsatt og Johan ble kronet i år 1569. I år 1570 er krigen over og det blir fred. Fredsavtalen, som ble en stor fordel for både Danmark og Norge, ble underskrevet i Stettin i år 1570. Svenskene måtte avstå fra alle krav på norske landskap, deriblandt Jemtland og Herjedalen, og betale løsepenger for å få tilbake Alvsborg, som Danmark hadde tatt i år 1563. Omkring år 1567 gikk den svenske hæren inn i sør-østlige Norge der de herjet ganske kraftig. Hamer domkirke ble satt i brann av svenskene under denne krigen og deler av Oslo ble også satt i brann. Men de fleste husene i Oslo brant ned takket være nordmennene, som ville hindre at svenskene fikk tak i mat og hus under denne krigen. Akershus festning, som var blitt restaruert og forsterket de siste årene, ble også invadert av svenskene. Men svenskene valgte å la festningen få stå urørt. De hadde behov for den hvis danskene valgte å gå til angrep på dem i Oslo. Men omkring år 1570 ble det en fredlig slutt på denne krigen og danskene overtar igjen østlandet. I år 1571 ble Jemtland lagt under Trondheimsgård. Herjedalen hadde vært under Trondheimsgård siden år 1549. Kong Johan III av Sverige gav adelen i Sverige mye større makt etter at han ble kronet i år 1569, slik at han viste at adelen ville støtte han. Sammen med Polen kjempet svenskene mot Russland om de baltiske landene. Etter seieren fikk Sverige beholde Estland. Johan var gift med Katarina Jagellonica fra Polen. De to hadde sønnen Sigismund III Vasa. Johan hadde tronen i Sverige fram til sin død i år 1592.

 

Sigismund III Vasa blir utnevnt til konge i Polen i år 1587 og i år 1592 blir han også utnevnt til konge i Sverige. Men Sigismund klarte ikke å styre to land på engang og derfor utnevnte han sin onkel Karl IX Vasa til Hertug i Sverige, slik at han kunne styre Sverige for Sigismund. Men Polen og Sverige ble senere fiender og derfor ble Sigismund avsatt som konge i Sverige i år 1599. Sigismund var konge i Polen frem til sin død i år 1632. Broren til Sigismund ble utnevnt til ny konge i Sverige i år 1599, men han valgte å trekke seg i år 1604 etter press fra riksrådet i Sverige. Hertug Karl tok kontrollen i riksrådet og utnevnte seg selv til riksforstander. Han gikk hard ut mot adelen og holdt et blodig oppgjør med sine motstandere i Finland og Sverige. Hertug Karl IX Vasa lot seg krone til konge av Sverige i år 1607, etter at hans nevø hadde trukket seg i 1604. Karl ble opptatt med krigene mot Polen, Russland og Danmark-Norge. Karl var først gift med Maria av Pfalz og deretter med Kristina av Holstein-Gottorp. Med Kristina fikk han sønnen Gustav. Karl hadde tronen frem til sin død i år 1611. I år 1611 begynte Kalmarkrigen mellom Danmark og Sverige, som gikk ut Sveriges adgang til havet og grensene i Finnmark. Kong Karl IX av Sverige, som var konge fra år 1607 til år 1611, ville ha fri tilgang til havet og derfor inntok han øst-Finnmark og drev en aktiv politikk der, som gikk ut på å kreve skatt fra sjøsamene, bygge kirker og bygge fort. Men kong Christian den fjerde av Danmark og Norge, som var konge etter sin far Frederik den andre, fra år 1588 til år 1648, mente at Finnmark var en del av Norge og derfor gikk han til krig mot svenskene i år 1611. Det danske riksrådet var ikke enig i de skulle angripe svenskene, men de godtok det til slutt. Danskene hadde før denne krigen bygget opp en stor sjøflåte, men de hadde tilgjengjeld ikke bygget opp noen stor bondehær. Samme året var det kongebytte i Sverige. Kong Karl var død og hans sønn Gustav II overtok tronen som 16 åring i år 1611. Han var konge fram til år 1632. Den svenske hæren planla å bruke folk i Finnmark i forsvar, slik at hæren kunne stoppe danskene sitt planlagte inntog i Finnmark fra havet. Men befolkningen i Finnmark ville ha danskene inn i Finnmark og dermed begynte de å ta svenske soldater til fange etterhvert som de kom over dem. En tropp med svenske soldater, som skulle forsvare øst-Finnmark mot dansk angrep og som ble ledet av Oberstløytant Alexander Ramsay, ble tatt til fange av norske bønder og overlevert til danske soldater, som var kommet til Finnmark. De fleste fangene ble tilintetgjort og av 350 mann, så var det bare 18 som overlevde. Men svenskene ville ikke gi seg. Kong Gustav II mente at Sverige hadde krav på Finnmark og samtidig gikk den svenske hæren til angrep på Krisianopel ved Kalmarsund. Men da kong Gustav ikke fikk hjelp av leietropper og danske tropper marsjerte inn fra Blekinge mot Kalmar og fra Halland mot Jønkøping, og truet kong Gustav sin stilling, gav han opp og undertegnet fredsavtale med danskene i år 1613 i Knared. Sverige ga opp sine krav på Finnmark og skatteretten på sjøsammene i fredsavtalen. Sverige måtte også betale 1 million riksdaler i krigsersstatning med Alvsborg som pant, videre måtte svenskene avstå å gi privilegier til Gøteborg.

 

Kong Christian brukte også leietropper i kalmarkrigen, fordi han ikke hadde stor nok bondehær. Kong Gustav ble betraktet som en genial feltherre, som levde størstedelen av sitt liv på krigsfot. Han erobret flere byer under tredveårskrigen. Les mer om denne krigen lenger nede. I sitt eget land fikk han også utført mye. I år 1617 ble riksdagen delt opp i fire stender. I år 1614 opprettet han Svea hovrett. Dette året gjorde også bergverksdriften store framskritt og i handelspolitikken ble det fulgt merkantilismens prinsipper. I år 1626 ble adelen orginisert ved ridderhusordningen. Gustav hadde tronen frem til sin død i år 1632. Han var gift med Maria Eleonora av Brandenburg og de to hadde datteren Kristina Augusta, som ble født i år 1626. I år 1618 begynte tredveårskrigen. Denne krigen ble ført i Tyskland og i nabolandene, og holdt på fram til år 1648. Det var mange årsaker til at denne krigen begynte og utviklet seg. En av årsakene var konflikten mellom katolikkene og protestantene, etter at katolikkene hadde innført motreformasjonen. Krigen begynte med Bøhmens opprør mot habsburgene i år 1618. Bøhemerene valgte Fredik av Pfalz til konge, men han led nederlag mot habsburgene, som ble styrt av keiser Ferdinand II, som førte krigen over til Tyskland og gav Fredrik sitt land til den katolske hovedfyrste Maximilian av Bayern. De nordtyske fyrstene fryktet keiseren og katolisismen, og derfor ble de protestantiske landene spurt om de kunne hjelpe dem. England ville ikke hjelpe, men de ville støtte Sverige eller Danmark, hvis en av disse landene ville hjelpe de nordtyske fyrstene. Kong Gustav av Sverige ville vente og derfor valgte kong Christian av Danmark og Norge å hjelpe fyrstene. Danmark og Norge gikk inn i krigen i år 1625, selv om det danske riksrådet hadde gått imot det. Men krigen gikk ikke så bra for Christian, som gikk på et stort nederlag ved Lutter i Barenberge i år 1626 og i år 1627 valgte han å gå ut av krigen, etter flere andre nederlag. Som hevn for angrepet fra Christian gikk tyskerene inn i Danmark og hadde et stort plyndringstokt i Jylland. Christian skrev under på fredsavtalen med keiseren i år 1629. Danmark slapp å gi fra seg land som erstartning til tyskerene. I år 1629 rettet keiser Ferdinand II et kraftig slag mot protestantene og dermed kom også svenskene med i krigen. Svenskene gikk inn i Tyskland i år 1630 og slo både keiseren og fyrstene. Svenskene erobret Kexholms len, Munchen, Ingermannsland, Pommern, Livland, og de rykket inn i Kurland, Sachsen og Franken. Men i år 1632 gikk tyskerene til store motangrep og svenskene ble jaget ut av landet. Kong Gustav av Sverige falt under et avgjørende slag mot Wallenstein i Tyskland i år 1632. Da Gustav kun hadde datteren Kristina Augusta, så var hun som skulle overta tronen i Sverige. Men siden hun kun var 6 år gammel da faren døde, så var det Axel Oxenstierna som overtok makten som formynder for Kristina.

 

Svenskene gav opp å holde protestantene sammen i år 1635 og gikk inn i allianse med Frankrike, som dermed overtok som den ledende krigsherren. Fram til år 1635 hadde Frankrike kun støttet krigen med pengestøtte. Frankrike hadde som mål å knekke habsburgene og det klarte de. I år 1648 ble fredsavtalen undertegnet i Munster ved Westfalen. Det ble fastslått at Frankrike og protestantene hadde vunnet krigen. I avtalen ble det bestemt at alle skulle få velge reglion, Sveits og Nederland ble anerkjent som selvstendige land, Frankrike fikk viktige grenseområder og Sverige fikk områder i Pommern. Tyskland, som var herjet av krigen, mistet sin makt i Europa, som ble overtatt av Frankrike. I år 1631 prøvde danskene seg som meglere mellom de forskjellige landene, men det gikk heller dårligt. Samme året ble de danske embedsmennene straffet for sin uduglighet. I år 1642 ble Hannibal Sehested norsk statsholder og han ruster opp landet til et angrep mot Sverige. På denne tiden besto norske soldater av husmenner og tjenestekarer, som kom fra forskjellige gårder i Norge. Alle gårdene i Norge var organisert i grupper, som hver for seg måtte sende en soldat til hæren med jevne mellomrom. Gruppen av gårder var også forpliktet til å utruste soldaten, som de sendte. Kravene til soldaten var at han var over 22 år gammel og var minst 1,55 meter høy. Han måtte gå i kirken hver søndag og etter gudstjenesten var det eksersis og våpenøvelser på kirkebakken. Militærutstyret ble ofte oppbevart i kirken. Samtidig samler Hannibal Sehested all makt i Norge i Akershus festning. Danskene gjorde seg også klar til et angrep på Sverige. De opprettet en norsk land-milits og bygget opp en ny og sterkere flåte. Danskene var også med på ombyggingen av Akershus festning. I år 1643 gikk de to landene til angrep på Sverige. Denne lokale krigen fikk navnet Hannibalfeiden. Svenskene ventet ikke dette angrepet, men de klarte å jage angriperene ut av landet. Deretter gikk svenskene inn i Danmark og innvaderte Jylland. Men danskene slo tilbake takket være en stor og sterk flåte. I år 1644 ledet Christian slaget på Kolberger Heide mellom Fermern og Kilerfjord. Det var under dette sjøslaget at Christian mistet det ene øyet sitt, da en svensk kule traff en av kanonene på det danske flaggskipet " Trefoldigheden ". Slaget holdt på i 10 timer og danskene vant. I år 1645 ble det underskrevet en fredsavtale i Brømsebro mellom de tre landene. I følge avtalen måtte Norge og Danmark gi fra seg Jemtland, Herjedalen og Gotland til Sverige. I år 1644 ble Kristina Augusta kronet til dronning i Sverige og hun begynte med å samle til seg makt, som det svenske riksrådet hadde hatt til nå. I år 1648 blir det fred i Europa og tredveårskrigen er over. Det svenske riksrådet ble mer og mer misfornøyd med dronningen Kristina og de fikk den svenske adelen med seg på sin side. Derfor prøvde Kristina samle enda mer makt under seg for å stoppe både adelen og riksrådet. I tillegg hadde Sverige meget dårlig økonomi pågrunn av trevdeårskrigen og det gjorde det ikke lettere for dronning Kristina. Det svenske riksrådet hadde fått mye mer makt under formynderen Axel og denne ville de gjerne beholde. Men tilslutt klarte de å presse Kristina vekk fra tronen. Hun gikk av i år 1654 og gikk over til katolisismen og flyttet til utlandet.

 

Riksrådet valgte nå Karl X Gustav til sin nye konge. Han ble født i år 1622 og var sønn av pfalzgreven Johan Kasimir og Katrina, som var datter av Karl IX. Katrina var tanten til Kristina Augusta. Karl IX var farfaren til Kristina. Karl X hadde utmerket seg i tredveårskrigen. Han ble valgt til tronarving allerede omkring år 1649/50 av riksrådet, men han måtte vente til år 1654 før han kunne overta tronen etter Kristina. I år 1648 ble Frederik III valgt til konge i Danmark etter sin far Christian IV, som var konge i Danmark fra år 1588 til år 1648. Kathrine av Brandenburg var hans mor. Christian IV var sønn av Frederik II, som var konge i Danmark fra år 1559 til år 1588. Frederik var igjen sønn av Christian III, som var konge i Danmark fra år 1534 til år 1559. Frederik III ble også valgt til konge i Norge i år 1648. I år 1657 er det en ny krig mellom Norge, Danmark og Sverige. Nordmennene gikk inn i Vestergøtland og Jemtland, for å prøve å få Jemtland og Herjedalen tilbake under norsk jord. Danskene gikk inn lenger sør i Sverige. Men denne krigen var dårlig planlagt av kong Frederik den tredje av Danmark. Han hadde liten hær og ingen allierte som kunne støtte han. Svenskene slo tilbake i år 1657 og de gikk inn i både Norge og Danmark, og tok Fredriksodde etter en ilmarsj og gikk deretter inn i Bælteneog Jylland i Danmark. I år 1658 er krigen over og svenskene trakk seg ut av både Norge og Danmark. Svenskene vant denne krigen og kong Karl Gustav X av Sverige ble den store seierherren. Under fredsavtalen i Roskilde i Danmark i år 1658, måtte Norge gi fra seg Båhuslen, Nordmøre, Trondheim, Romsdal og Trøndelag. Danmark måtte gi fra seg Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm. Samtidig løsrev den gottorpske delen av Slesvig seg fra Danmark og inngikk vennskap med Sverige. Selv om Norge, Danmark og Sverige nå hadde inngått fredsavtale, så ville alikevel kong Karl Gustav ha mer av disse to tapende landene under seg og han regnet med at det ville være en lett sak å få til. Han ville kvitte seg med det danske kongestyre for godt og overta både Norge og Danmark. Den 7 august i år 1658 gikk svenskene igjen til angrep på Danmark og Norge sto for tur. Men denne gangen møtte kong Karl Gustav stor motstand både i Danmark og i Norge. Svenskene tok først Sjælland i Danmark, uten å møtte noen særlig form for motstand. Men i København møtte de ganske stor motstand. Mesteparten av de danske soldatene hadde omringet København og det hadde også kommet soldater fra Nederland og Brandenburg, som var med på å forsvare København. Til og med kvinnene var med på å forsvare København. Kong Frederik deltok også aktiv i kampene ved København, for å rette opp intrykket etter tapet for svenskene ved forrige krig. Tilslutt ble svenskene jaget ut av Danmark og litt senere ble de også jaget ut av Norge. Kong Karl Gustav hadde regnet med at Norge var et enkelt land å ta, men det var før styrkene hans møtte feltherren Jørgen Bjelke og hans menn i Norge.

 

Jørgen var generalløytnant og sjef for militsen i Norge. Jørgen prioterte forsvaret av østlandet og derfor overlot han komandoen for styrkene i Trøndelag til generalmajor Georg von Reichweins. Styrkene i Trøndelag ble opplært på østlandet og utpå høsten i år 1658 ble de sendt tilbake til Trøndelag. Samtidig ble det også sendt opp en større hær til Trøndelag med soldater fra Akershusiske og Opplandske regimenter. I tillegg til denne hæren ble det også sendt opp en bondehær bestående av 500 mann fra gudbrandsdalen. Hele hæren kom fram til Trondheim den 1 oktober i år 1658. Det tok ikke lang tid før Trondheim var omkringet av norske soldater på fastlandet. Stiftbefalingsmann Ove Bjelke på Bergenshus sendte opp det Bergenhusiske regiment fra Bergenhus festning via sjøveien og disse soldatene gikk i land i Korsvika i Trondheim den 28 septemper i år 1658. Disse styrkene var under komando av generalkommissarius Ludvig Rosenkrants og av oberst Reinhold von Hovens. Ludvig ble senere baron i Norge. Tilslutt var Trondheim helt omringet av norske soldater og de ønsket å spare byen mest mulig. Clas Stjerneskjøld, som hadde komandoen over de svenske styrkene, innsåg tilslutt at slaget var over og den 11 desember i år 1658 overga svenskene seg til den norske hæren. Svenskene forlot Trondheim 6 dager senere og tilslutt forlot de landet. Kong Karl Gustav av Sverige måtte tilslutt innse at han hadde tapt krigen. I år 1660 blir det underskrevet en ny fredsavtale mellom Norge, Danmark og Sverige i København i Danmark. Sverige gikk med på at Norge skulle få igjen Nordmøre, Romsdal, Jemtland, Herjedalen, Trondheim og Trøndelag, og at Danmark skulle få igjen Bornholm. Karl fikk også til en forbundsavtale med Danmark og Norge i år 1661, som ble kalt Nasselbackatrraktaten. Denne avtalen avgjorde også hvor grensen skulle gå mellom de Norge og Sverige. Kong Frederik III bemyndiget seg selv til å ordne regjering og i år 1661 utstede han enevoldsakten og arveretten til både Norge og Danmark. All misnøye med dette ble slått ned. Kong Karl Gustav X av Sverige døde i år 1660 og hans sønn Karl XI overtok tronen i Sverige. Kong Christian V overtok tronen i Danmark og Norge i år 1670 etter sin far Frederik, da han døde i år 1670. Sofie Amalie av Braunschweig var moren til Christian. Kong Christian ble allerede i år 1656 hyllet til tronfølger i Norge og som arveberettig i år 1661. Blant gruppen av adelsmenn som sto bak Christian og støttet han, var det flere som samlet seg rundt Peder Griffenfeld, som ble utnevnt til rikskansler i Danmark i år 1673. I år 1675 ble Christian overtalt til å prøve å ta tilbake Skåne, Halland og Blekinge. Men han klarte det ikke. Den svenske hæren under ledelse av Karl satte en stopper for dette i år 1679. Svenskene fikk hjelp fra Frankrike og Griffenfeld, som hadde hemmelige forbindelser med franskmennene, ville unngå en krig mot Frankrike. Derfor overtalte han Christian til å overgi seg. Griffenfeld ble dømt til døden for høyforræderi i år 1676 da Christian fant ut om den tette forbindelsen mellom Griffenfeld og franskmennene. Straffen ble senere omgjort til livsvarig fengsel på en øy utenfor Trondheim. Her døde Griffenfeld i år 1698. Kildene mine nevner to navn på denne krigen mellom danskene og svenskene. Det ene navnet er " Den Skånske Krig " og det andre navnet er " Gyldenløvefeiden ".

 

Da danskene gikk til angrep på Sverige i år 1675, gikk de også til angrep på den gottorpske delen av Slesvig, som hadde løsrevet seg fra Danmark i år 1658. Hertugen av Gottorp støttet svenskene under de siste krigene. Christian klarte å ta til fange hertug Christian Albrecht av Gottorp, som var svogeren til kong Christian. Men ved freden i år 1679 måtte danskene gi slipp på Gottorp igjen. Samtidig var det en krig mellom Norge og Sverige, som for det meste foregikk i Båhuslen. Denne krigen startet også i år 1675 og holdt på frem til år 1679. Denne krigen ble avsluttet med en fredsavtale i Lund i år 1679. Kong Christian prøvde på nytt i år 1684 å innmlemme Gottorp i Danmark igjen, men måtte i år 1689 gi opp dette, etter press fra stormaktene i Europa. Under kong Christian ble det laget nye lover både i Danmark og Norge. Både forsvaret og festninger ble styrket. Kong Karl av Sverige utnyttet den dårlige stemningen mot høyadelen i Sverige og fikk gjort om det svenske riksrådet til det konglige råd, samtidig som han la riksdagen om til å bli en lovgivning i kongens hender i år 1682. Dermed var den svenske kongen blitt eneveldig i Sverige. Karl hadde kronen i Sverige frem til sin død i år 1697, da hans sønn Karl XII overtok tronen. Ulrika Eleonora, som var datter av kong Frederik III av Danmark, var moren til Karl XII. Kong Frederik IV overtok tronen i Danmark i år 1699, da hans far Christian døde. I år 1700 begynte den store nordiske krigen. Danskene gikk til angrep på Sverige og Gottorp i år 1700 og samme året gikk svenskene inn i Sjælland i Danmark. De store landene i Europa tvang danskene og svenskene til en fredsslutning i Travental i slutten av år 1700. Svenskene måtte trekke seg ut av Sjælland og danskene måtte trekke seg ut av Sverige og Gottorp. I år 1707 gikk svenskene på et stort nederlag i Poltava, Polen og de måtte trekke seg tilbake. Dette nederlaget for svenskene ble utnyttet av danskene, som nå blandet seg inn igjen i den nordiske krigen. Danmark forente seg med Polen og Russland i år 1709, og gikk deretter inn i Sverige igjen. Danskene ville gjerne ha Skåne og Båhuslen tilbake. Den danske hæren tok Skåne uten problem og de forsatte videre inn i Sverige Men i år 1710 møtte de sterk motstand ved Helsingborg og i år 1712 møtte de like stor motstand ved Gadebusch. Dermed begynte danskene å miste motet og i Sverige ble danskene jaget tilbake og ut av Sverige av en svensk hær, som var ledet av M. Stenbock. Felttoget til Stenbock forsatte inn i Danmark og ned mot grensen til Tyskland. Men i år 1713 måtte Stenbock overgi seg til danskene, som hadde satt inn et stort motangrep. Det siste nederlaget mot danskene førte til at kong Karl XII reiste til Tyrkia for å få hjelp til å forsvare Sverige mot eventuelt nye angrep, etter at landet hadde mistet mange soldater i Polen. Kong Karl XII ble i Tyrkia fram til år 1715 før han reiste hjem igjen. Han hadde hatt flere forhandlinger med tyrkerene, men de ville ikke hjelpe han. Derfor kan man si at Sveriges stormaktstid ble lagt i grus i år 1707 pågrunn av det store nederlaget i Polen.

 

Da kong Karl XII kom tilbake til Sverige, samlet han en stor hær og gikk til angrep på Fredriksten og Akershus festning i Norge i år 1716. Karl gikk til dette angrepet for prøve å skape et maktbelanse i Norden. En vellykkett eroping her ville virke som en brekkstang for å vinne tilbake de posisjoner som han hadde tapt i forhold til tsaren i russland og til kongen i Danmark. Man regnet nå med at det var lite sannsynligt at svenskene ville angripe Norge etter at kongen deres hadde flyktet til Tyrkia og derfor ble alle planer om forsterkninger av Kristiania lagt på is. Men omkring år 1715 kom kong Karl tilbake til Sverige og omkring år 1716 gikk kong Karl XII av Sverige og hans hær til angrep på Akershus festning og på Fredrikstad festning. Svenskene hadde ikke så store problemer med ta Kristiania, som så å si var helt folketom. Folk hadde forlat byen for å komme seg i sikkerhet. Men svenskene klarte ikke å ta festningen, som hadde et stort forsvar, og derfor måtte de gi opp til slutt. Som en slags hevn valgte de istedenfor å bryte seg inn i husene i Kristiania og tømme dem helt for verdier, som ble solgt til folk ute på landsbygdene. Men svenskene klarte ikke å ta disse to festningene, som hadde et stort forsvar. Tilslutt måtte svenskene gi opp. Rett etterpå gikk Tordenskjold til angrep med beleiringsskyts på en svensk flåte ved Strømstad. Etter dette nederlaget valgte svenskene å forlate Norge. Men Kong Karl XXI av Sverige ville ikke gi seg. I år 1718 gikk kong Karl XXI på nytt inn i Norge med en større hær, samtidig som en av hærsjefene hans, Armfeldt, gikk inn i Trøndelag med en svensk hær. Fredriksten festning holdt på falle, da kong Karl XXI falt etter å ha bli skutt ved festningen i år 1718. Samme året gikk skipene til Tordenskjold til angrep på Gøteborg i Sverige og blokkerte byen. Senere gikk Tordenskjold til angrep på Marstrand, ødela en svensk flåteavdeling og fikk Karlsten festning i Sverige til å overgi seg. Store svenske krigsforråd havnet i Tordenskjold sine hender og for dette ble han utnevnt til viseadmiral. De svenske soldatene i Norge skjønte at de hadde tapt og derfor flyktet de tilbake til Sverige. I år 1720 ble det på nytt fred mellom Norge og Sverige. Det svensk gottorpske forbund ble oppløst ved fredsavtalene i Frediksborg i år 1721. Det ble bestemt at den gottorpske delen av Sønderjylland skulle gjenforenes med Danmark og falle inn under den danske kronen. Pågrunn av at svenskene tideligere i den nordiske krigen hadde angrepet Russland i år 1707, uten å vinne, og angrepet Polen i år 1706, først med seier og deretter med tap, så var de forsatt i krig. Selv om svenskene hadde trukket seg ut av Russland, så hadde russerene valgt å gå inn Sverige for å hevne seg. Men i år 1721 ble det undertegnet fredsavtale i Nyborg mellom Russland og Sverige. Sverige måtte gi fra seg Livland, Estland, Ingermannland, Dagø, Øsel og Øst-Karelen med Viborg. Dermed var den Nordiske krigen over.

 

Pågrunn av den Nordiske krigen måtte kong Frederik av Danmark begynne å selge norske kirker for å rette på den danske økonomien. Tilslutt var halvparten av kirkene i Norge solgt til private personer. Deler av hæren både i Norge og i Sverige ble leigt ut til fremmede makter. Kong Frederik døde i år 1730. Da kong Karl XII døde i år 1718 ved Fredriksten festning ble Sverige uten konge. Karl hadde ikke barn og dermed ble all makt i Sverige overført til riksdagen og til riksrådet i Sverige. Men svenskene ville gjerne ha en på tronen og dermed var søsteren til Karl den som overtok tronen. Ulrika Eleonora, som ble født i år 1688 og som døde i år 1741, overtok tronen i år 1718 etter sin bror. Men hun gav tronen videre til sin mann Fredrik I i år 1720. Men han levde et lettsindig og utsvevende liv og derfor gled makten etterhvert over på riksrådet. Fredrik I, som ble født i år 1676 og som døde i år 1751, var sønn av Karl av Hessen - Kassel. I år 1751 ble grensen mellom Norge og Sverige endelig fastsatt. Jemtland ble liggende i Sverige. Kong Christian VI overtok tronen i Danmark i år 1730 etter sin far Fredrik. Louise av Mecklenburg var moren til Christian. Han var pietistisk religøs og innførte konfirmasjonen i Danmark og Norge i år 1736. Han fikk utvidet både industrien og handelen i Danmark og Norge, selv om han møtte litt motstand i det sønnafjellske Norge. Frederik V overtok tronen i Danmark etter sin far Christian, som døde i år 1746. Frederik var glad i alkohol og tilslutt døde han som alkeholvrak i år 1766, kun 43 år gammel. Christian VII overtok tronen etter sin far i år 1766 og hadde den frem til sin død i år 1808. Frederik VI, som var sønnen til Christian, ledet regjeringen i Danmark og styringen av Norge allerede fra år 1784 som kronprins, da hans far ikke maktet dette pågrunn av sitt alkeholforbruk. Fredrik opphevet korntollen og friga handelen på Finnmark i Norge. Han grunnla byene Vardø, Hammerfest og Tromsø i Norge, og han avskaffet tolloven i år 1797 og satte ned de høye tollsatsene. Han innførte også den nye landbruksreformen i Danmark og Norge i år 1788, som gjorde at bøndene og husmennene fikk de samme rettighetene som andre mennesker hadde. Det svenske riksrådet ville gjerne ha en ny konge i Sverige og de hadde allerede i år 1743 valgt Adolf Fredrik til tronfølger, da de såg hvordan Fredrik I oppførte seg som konge. Da Fredrik døde i år 1751, ble Adolf innsatt som konge. Adolf ble født i år 1710 og han var sønn av Christian August av Holsten-Gottorp. Adolf hadde vært biskop i Lubeck fra år 1727 og fram til år 1751, da han ble konge i Sverige. Under hans regjeringstid foregikk det en partistrid i Sverige mellom "hattene" og "luene". Under denne striden ble Adolf redusert til en skyggekonge. Uheldige kriger med Preussen og Russland førte til at Sverige måtte gi fra seg land i Finland og at det ble hungersnød i Sverige. Adolf var gift med Lovisa Ulrika, som var datter av Fredrik Wilkelm I, og de to hadde sønnene Karl, som ble født i år 1748 og Gustav III, som ble født i år 1746.

 

Gustav overtok en svak trone etter sin far Adolf, som døde i år 1771. Derfor gjenomførte han et statskupp i Sverige, slik at han skulle få full kontroll over Sverige. Den svenske adelen likte ikke dette, men de godtok det. I år 1788 gikk Gustav og hæren hans til krig mot Russland. Men nå hadde adelen i Sverige fått nok og de gikk til mytteri mot kong Gustav, som gjorde et nytt statskupp og tok all makt i Sverige til seg. Adelen mistet alt det de hadde av makt. Krigen mot Russland var over i år 1789 etter en svensk sjøseier ved Svensksund uten at noen måtte gi land fra seg. Gustav, som hadde grunnlagt operaen i Sverige, ble skutt i år 1792 under en maskerade i operaen av kaptein Anckarstrøm. Gustav var gift med Sofie Magdalena av Danmark og de to hadde sønnen Gustav IV Adolf. Gustav IV Adolf, som ble født i år 1778, var bare 14 år gammel da faren hans døde. Derfor ble hans onkel hertug Karl formynder for Gustav, som måtte vente til han ble myndig. Gustav ble kronet til konge for Sverige i år 1796. Gustav var godt likt av det svenske folket for sin sparsomlige og ordentlige livsførsel, men han var også stivsinnet, sneversynt og fanatisk. Sverige sluttet seg til koalisjonen mot Napoleon i år 1805. Men dette fikk fatale følger for Sverige. Felttoget til Pommern, som Gustav ledet, gikk meget dårligt og etter freden i Tilsit, fikk Gustav krig med både Russland og Danmark. Russland angrep Finland og landet måtte rømmes, samtidig som et dansk - fransk angrep truet Sverige. Gustav ville ikke endre på noe av sin styreform og derfor inngikk han en ny avtale med England angående koalisjonen. Men da fikk det svenske militæret nok og de styrtet kong Gustav, under ledelse av general Adlersparre. Kong Gustav ble avsatt og jaget ut av landet i år 1809. Han døde i St. Gallen under fattige kår. Gustav var gift med Fredrika av Baden. De to fikk ikke barn. I år 1800 sluttet Danmark seg til et svensk - russisk - preussisk nøytralforbund for å unngå at de ble innblandet i storkonflikten mellom England og Frankrike. England forlangte at Danmark trakk seg ut av dette forbundet, men dette kravet ble avvist av kronprins Frederik av Danmark og Norge. Derfor gikk den engelske flåten til angrep på den danske flåten på Reden ved København i år 1801 og kapret flere av de danske skipene med mannskap ombord. Deretter fikk Frederik melding fra viseadmiral Nelson, som var nestlederen for den engelske flåten, om at de danske skipene ville bli brent med mennene ombord, hvis ikke Danmark meldte seg ut av forbundet. Frederik hadde derfor ikke noe valg og i år 1801 forlot Danmark det svensk - russisk - preussisk nøytralforbund. I år 1804 ble Napoleon keiser i Frankrike og mellom år 1804 og år 1807 klarte Frankrike å legge under seg store deler av Europa. I år 1807 forlangte England at det nøytrale Danmark skulle delta i krigen på engelskmennene sin side, eller gi fra seg den danske flåten til dem, slik at England fikk større og sterkere flåte. Men kronprins Frederik nektet å godta dette og derfor gikk engelskmennene til angrep på København i år 1807 og bombet byen i flere dager, helt til Frederik gav seg og overlot den danske flåten til engelskmennene.

 

Frederik hatet England ganske mye nå og han oppløste derfor Danmark sin nøytralitet og inngikk et forbund med Frankrike, som var fienden til England. I år 1808 overtok Fredrik VI tronen etter sin far Christian, som døde i år 1808. Han regjerte i Danmark og Norge uten statsråder fra år 1808 til år 1814. Danskene støttet også opp om fastlandsperringen. Da Napoleon gikk til angrep på det nøytrale Russland i år 1814, fikk russerene hjelp av England og Sverige, som var med på å nedkjempe den franske hæren i Russland. Tilslutt valgte Napoleon å trekke seg ut av Russland. Russerene tilbød nå Danmark om å skifte side i konflikten, mot at de gav fra seg Norge til Sverige. Russland hadde i år 1809 tatt Finland fra Sverige og lagt det under seg, og derfor mente russerene at Sverige kunne få Norge som plaster på såret. Desuten hadde svenskene forlangt å få Norge siden de deltok i denne krigen. Men dette ville ikke kong Frederik av Danmark være med på og derfor nektet han å godta forslaget fra Russland. Hertug Karl XIII av Sødermannland overtok tronen i Sverige i år 1809, da han ble valgt til konge av riksdagen. Karl, som ble født i år 1748 og som døde i år 1818, var sønn av Adolf Fredrik og Lovisa Ulrika. Adolf var konge i Sverige fra år 1751 til år 1771. Se lenger oppe på denne undersiden. Adolf hadde ikke barn og derfor ble den franske marskalken Jean Bernadotte utnevnt til svensk kronprins i år 1810. Jean endret navnet sitt til Karl Johan etter at han ble utnevnt til kronprins. Kong Karl brydde seg ikke om å være konge og han hadde ikke lyst til å styre Sverige. Derfor gav han fra seg tronen til Jean, da han ble kronet til kronprins. Men Karl hadde kongetittelen fram til sin død i år 1818. Karl Johan, som tideligere bar navnet Jean, tok parti med Russland i år 1812 og med England og Preussen i år 1813 angående krigen i Europa. I år 1812 sendte kronprins Karl opp mesteparten av den svenske hæren til Russland, for å hjelpe dem med å slå franskmennene. Senere i år 1813 var han i Tyskland og ledet et felttog der. I år 1813 ble Napoleons hær slått ved Leipzig og i begynnelsen av år 1814 ble Danmark tvunget til å underskrive en fredsavtale i Kiel, der de måtte gi Norge til Sverige som krigserstartning. Kong Frederik av Danmark hadde ingen andre valg enn å gi Norge fra seg, etter at Norge hadde tilhørt Danmark i over 444 år. Ifølge fredsavtalen skulle Norge bli et selvstendigt land i union Sverige. Senere i år 1814 lovet kronprins Karl Johan det norske folk at Norge skulle få sin frie forfatning, nasjonalrepresentasjon og beskatningsrett. Men Norge ville ikke gå inn i union med Sverige og derfor proklamerte Norge seg som en selvstendig stat med en egen grunnlov. Prins Christian Frederik, som var nevø av kong Frederik av Danmark, reiste opp til Norge og gav sin fulle støtte til Norge. Han skrev under på den norsk fri forfatning, som ble kalt Eidsvoll - forfatning, den 17. mai i år 1814 på Eidsvoll. Som takk for sin støtte ble Christian Frederik valgt til konge i Norge i år 1814.

 

Men kronprins Karl Johan godtok ikke denne løsrivelsen fra Sverige og derfor truet svenskene med storkrig mot Norge. Kong Christian av Norge fikk samlet over 30000 menn med dårligt utstyr, som skulle forsvare Norge. Men den norske hæren hadde ingen sjanse mot den svenske elitehæren, som besto av cirka 50000 menn. Svenskene gikk til angrep og og de hadde fremgang på alle fronter. På slutten av år 1814 overgav Christian Frederik seg og han overlot makten i Norge til Karl Johan, som ble godkjent som norsk konge av det norske riksrådet. Christian reiste hjem til Danmark med skipet Bornholm. Han ble i år 1839 konge i Danmark, da hans søskenbarn Frederik den sjette døde. Kong Karl XIII av Sverige fikk en sterk opposisjon mot seg for sitt " allena - styrende " og krav om å ta mer hensyn til folkeviljen og til å oppløse stenderinndelingen. Under unionen med Sverige hadde både Sverige og Norge hver sin regjering. Næringsfriheten ble innført i Norge i år 1840 og parlamentarismen ble innført i år 1884. Mellom år 1873 og år 1914 hadde Danmark, Sverige og Norge felles nordisk mynt, for å gjøre handelen mellom landene mye lettere. Karl var gift med Desideira og de to fikk sønnen Oscar i år 1799. Karl Johan døde i år 1844 og hans sønn Oscar overtok tronen. Han omdannet den svenske regjeringen i mer liberal retning og en del nye reformer ble innført. En av dem var lik arverett mellom menn og kvinner. Oscar var gift med Josephine Beauharnais, som var prinsesse av Leuchtenberg. De to fikk i år 1829 sønnen Oscar og i år 1826 sønnen Karl XV, som overtok tronen i Sverige etter sin fars bortgang i år 1859. I Sverige begynte det nå å bli krav om mer selvstyre mot kongens vilje. Karl ønsket å innføre dynastiet Bernadotte, som skulle bestå av alle landene i Norden. Han reiste til Paris og London i år 1861 for å samle støtte til dette. Karl giftet seg med Louise av Nederland. Men de fikk ingen barn og Karl døde i år 1872. Dermed overtok Oscar II, som var broren Karl XV, tronen i Sverige i år 1872. Oscar hadde tideligere vært hertug i Østergøtland. Oscar, som foretok flere lange reiser i Norge, ble kronet til konge i Norge i Trondheim i år 1873. Samtidig måtte han skrive under på en forpliktelse om at han skule besøke Norge minst engang i året.

 

I Norge ble hans regjeringstid preget av kraftige politiske kamper og han valgte å støtte de konservatives partiene. Svenskene støttet ikke denne kampen og Oscar ble nødt til å støtte det parlamentariske system. Oscar giftet seg med Sophie av Nassau og de to hadde sønnen Gustav, som ble født i år 1858. Pågrunn av at Oscar var mye syk på sine siste år, så måtte hans sønn kronprins Gustav overta mer og mer av pliktene til kronen i Sverige og Norge. Christian Frederik ble i år 1839 konge i Danmark og han endret navnet sitt til Christian 8. Da Christian døde i år 1848, overtok hans sønn Frederik 7 tronen. Frederik ble født i år 1808 og han døde i år 1863. Fra år 1848 til år 1850 var det en slags borgerkrig i Danmark. Frederik var den siste konge av den oldenborgske linjen og han døde uten arvinger i år 1863. Christian IX, som var sønn av hertug Vilhelm av Slesvig - Holsten - Sønderborg - Beck, overtok tronen i Danmark i år 1863 og han hadde den frem til sin død i år 1906. Christian var gift med Louise av Hessen - Kassel, som var datterdatteren til arveprins Frederik, som igjen var sønn av kong Frederik den femte av Danmark. Kronprins Gustav ble erklært myndig på sin 18 års dag av et sammensatt svensk - norsk statsråd. Han ble utnevnt til visekonge i Norge i år 1884. På denne tiden hadde han også overtatt en del av pliktene til sin far, som nå hadde problemer med diverse sykdommer. Fra år 1890 begynte det å vokse opp stor misnøye i Norge mot unionen med Sverige. Svenskene hadde på sin side vanskelig med å godta den gode kulturelle forbindelsen mellom Norge og England. Norge var en sjøfartsnasjon og derfor var normalt å ha god kontakt med England, noe som svenskene ikke likte og derfor var det vanskelig å få ministere i utenrikspolitikken. I år 1895 gikk regjeringen i Norge av, fordi de ikke fikk nordmenn til å bli ministre i regjeringen. Dermed måtte stortinget fortelle både kong Oscar og kronprins Gustav at de ikke kunne gjøre som de ville og at de heller ikke kunne være konger i Norge. Det hele endte opp med at det oppsto forhandlinger mellom Norge og Sverige på bakgrunn av unionen. I år 1895 begynte Norge å ruste opp på bakgrunn av unionsstriden med Sverige. Sverige ville helst ikke gi slipp på Norge. I år 1902 ble det igjen forhandlinger med Sverige, men forsatt uten relsultat. I år 1905 oppløser det norske stortinget unionsavtalen og Norge bryter dermed unionsavtalen med Sverige og blir et uavhengig rike med ny konge, som bar navnet Haakon 7. Den nye kongen kom fra Danmark. På slutten av år 1905 blir Norge og Sverige enige med hverandre i Karlstad om den fredlige oppløsningen av unionen. Dermed ble en ny krig mellom Sverige og Norge ungått, og Norge blir et fritt og selvstendig land.