HANSEATENE

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli oppgradert eller endret, da jeg har funnet mer eller/og nyere stoff. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Hanseatene besto av tyske kjøpmenn som organiserte seg i hver sin "hanse" og som seilte rundt i andre land for å selge sine varer. Med seg hadde de normalt en gjeng med væpnede menn, som kunne forsvare kjøpmennene mot fiender og mot sjørøvere. Hanseatene brukte normalt breie og rommelige handelsskip, som de reiste rundt med for å selge sine varer. Disse skipene, som ble kalt for koggene, egnet seg mye bedre for frakt en de nordiske langskipene. Men disse koggene hadde sine begrensninger. De tålte ikke høy sjø og derfor reiste ikke kjøpmennene lenger nord enn til Bergen. Hanseatene kom til Norge for første gang mellom år 1100 og år 1186. De kom med til landet med både korn fra Pommeren, salt fra Luneburg, eksotiske varer som silke og smykker, tysk øl og vin og andre diverse varer. Disse varene ble vanligvis solgt rett fra skipene eller fra kaianleggene, der skipene låg ankret. Tyskerene kjøpte tørrfisk, saltsild, selspekk, tran, pelsverk og tømmer i Norge og tok disse varene med seg for å selge dem i andre land, som hadde behov for disse varene. Etterhvert begynte det å komme ganske mange kogger, skipene til Hanseatene, til Bergen og i tilegg kom det flere og flere norske skip fra Nord-Norge og fra England, som ville handle med tyskerene. Dermed begynte det å bli stor trafikk på kaianlegget i Bergen og det var også mye penger i omløp. I tilegg kom også de store bøndene fra innlandet for å kjøpe og selge til de forskjellige utenlandske kjøpmennene. Denne trafikken skapte flere arbeidsplasser i Bergen og husmannsfolk begynte å flytte inn til Bergen for å få seg arbeid på kaien.

 

Disse nye innflytterene trengte også hus og andre ting, og dermed ble det skapt enda flere arbeidsplasser innen andre bransjer også i Bergen. Men der det var penger i omløp begynte man også å bygge severingssteder og sjenkesteder, som det ble ganske mye av etterhvert. Etterhver ble det en del som drakk seg fra hus og familie og dette medførte at det ble en del husløse mennesker i Bergen, som enten ble tiggere eller ble kriminelle. Noen begynte også med å selge kroppen sin og etterhvert ble det en del horer i Bergen. Tilslutt ble det for mye for kong Sverre I Sigurdsson, som lot seg hylle til konge i Norge på Øreting i år 1177 og som var konge frem til omkring år 1202. Sverre bodde på kongsgården sin på Holmen i Bergen, der Bergenhus festning senere ble bygget. Sverre tok kontrollen over trafikken i Bergen og fikk stanset den omkring år 1186. I følge Snorre sagaen holdt han en tale i Bergen det samme året og han sa omtrent følgende:" Vi vil takke alle engelske menn, fordi de er kommet hit, de som har brakt med seg hvete og honning, hvetemel eller klede. Vi vil også takke alle de menn som har flyttet hit lerret eller lin, voks eller kjeler. De menn vil vi også nevne med vennskap som er kommet fra Orknøyene eller Hjaltland eller Færøyene eller Island, og alle de som har brakt hit til dette land alle de ting som ikke kan unnværes og som dette land har nytte av. Men de tyske menn som har kommet hit i stor mengde og med store skip, vil flytte herfra smør eller skrei - og av den utførsel kommer stor landskade - i stedet kommer det vin som folk har gitt seg til å kjøpe, både mine menn, bymenn og kjøpmenn. Av dette kjøp er det kommet meget ondt og ikke noe godt. Mange har for den saks skyld mistet livet, noen lemmene. Noen bærer men av det for hele levetiden, andre har lidt skam, er blitt såret eller banket, og dette kommer av for meget drikk. Disse sydmennene skylder jeg stor utakk, og hvis dem vil beholde liv eller gods, får de straks fare bort herfra. Deres ærend har vært lite til tarv for oss eller vårt rike. " Hanseatene valgte å stoppe handelen i Bergen og de begynte heller å satse mer på nabolandene Sverige og Danmark. Men flere handelsmenn og storbønder nord for Bergen hadde blitt rike takket være handelen med tyskerene og de begynte å protestere mot kong Sverre. En annen ting var at tyskerene gav kreditt på varene sine mot pant i fremtidige varer og dette var med på å holde stabille priser på foreksempel fisken. Derfor hadde det ingen betydning om det var dårlig med fisk et år.

 

Da kong Sverre døde omkring år 1202 ble styringen av Norge ganske ustabil. Mellom år 1202 og år 1217 hadde man fem forskjellige konger i Norge. Hanseatene benyttet seg av den ustabille styringen i Norge og de begynte igjen å seile til Bergen for å selge og kjøpe varer. De ble godt mottatt av de norske kjøpmennene. Kong Erik II Magnusson, som var konge i Norge fra omkring år 1280 til omkring år 1299, prøvde også å stoppe Hanseatene sin store handelsvirksomhet på vestlandet. Men han klarte det ikke. Erik var en av de siste kongene som bodde på kongsgården på Holmen i Bergen. Kong Håkon V Magnusson, som var broren til Erik, overtok tronen i Norge omkring år 1299 og gjorde Oslo til Norges hovedstad. Omkring år 1340/50 bestemte tyskerene seg for bygge et hovedkontor i Norge, som skulle ta seg av handelen i Norge. Man valgte seg ut et område ved Karmsundet, der man bygget opp et eller flere hus som skulle fungere som kontorer. Dette området fikk navnet Notau ( Nothaw ) og det låg inne i en vik nedenfor Olavskirken på Avaldsnes. Man satte også opp et bryggeanlegg på Notau. Tyskerene valgte nok dette området fordi man da hadde full kontroll med trafikken mellom sørlandet og vestlandet. Båttrafikken mellom Stavanger og Bergen gikk normalt gjennom Karmsundet og dermed ville det være enkelt å selge og kjøpe varer. En ukjent tysker skrev omkring år 1584 i Bergen at Hanseatenes kontor låg på Notau før det ble flyttet til Bergen. Flere skriftlige kilder og kart forteller at Hanseatene brukte en havn og en handelstasjon i Karmsundet, som ble kalt for Notau. En del av de skriftlige kildene var hanseatiske dokumenter fra senmiddelalderen. Her hadde de hus og her bodde det også fastboende tyskere over lengre perioder. Et hollandsk kart fra omkring år 1663 plasserer Notau i Avaldsnes området. Flere andre kart fra 1500-tallet til-1700 tallet plasserer også Notau i Avaldsnes. Omkring år 1670 blir det av Edvard Edvardsson gjentatt i Bergens historie at Notau låg i Karmsundet.

 

Siden 1800-tallet har man prøvd å finne ut hvor Notau nøyaktig låg. Omkring år 1970 begynte man å undersøke noen øyer og bukter, som låg nedenfor Olavskirken på Avaldsnes på den sørøstre siden. Flere av disse buktene bar navnet Nottehavn, som kunne ha en sammenheng med navnet Notau. Omkring år 2000 fant man en stor mengde med både tysk og hollandsk keramikk fra mellom år 1350 og 1550 i en av disse buktene. En del av dette var sjenkekanner og drikkekanner fra Siegburg. Distribusjonen av Siegsburgkeramikk i det ytre havneområdet tyder på at kannene er mistet i sjøen fra oppankrede skip. Ingen av disse kannene er funnet lenger fra land enn cirka 20 til 30 meter og ikke nærmere land enn 3 meter. Disse kannene var ganske hele og er nok mistet i sjøen under omlastning av skipene. Trykk her for å se bilde av en kanne fra Siegsburgkeramikk. Dette tydet på at man hadde funnet viken der Notau hadde ligget. Man hadde også funnet store konsentrasjoner av søppel i det ytre havneområdet, nær og delvis i et smalt sund som skiller den ytre fra den indre havnen. Dette søppelet besto for det meste av dyrebein, ulike typer leirgods og steingods fra Tyskland, Nederland og Sør-Skandinavia. Noe av dette leirgodset kunne tidfestes helt tilbake omkring år 1250. Man fant også kammer, skolær, nøtteskall, fiskesøkker, brynestein og ballast, som besto av flint eller bruddstykker av teglstein, blant søppelet. Søppelet låg for nærme land til at det kan ha blitt dumpet fra de store skipene, men ikke nærme nok til å blitt kastet fra land. Derfor er mye som tyder på at man tok søppelet fra land og rodde et stykke ut for å dumpe det. Slik slapp man å ha søppel på land. Det ble også funnet forekomster av ballast langs hovedhavnen der man mener at Notau låg. Ballasten ble brukt til å gjøre skipene tyngre hvis man fraktet for last, som ikke hadde noe særlig vekt. På bunnen nærme land fant man 3 mulige bryggefundamenter og ytterlige et fundament som kan ha vært rester etter en bro heller en brygge. 2 av disse fundamentene er steinrøyser med en høyde på cirka 1,5 meter og er i en omkrets på cirka 5 meter. Røysene er plassert i marbakken cirka 15 - 20 meter fra fjæra i det ytre havneområdet. Den ene av røysene ligger i forbindelse med en hustuft og 3 større steinrøyser som man tror er fortøyingsfester. Den andre røysen ligger i forbindelse medsteinstrukturer på land og den tredje er to steinrøyser som er plassert i hver sin ende av et skipsvrak, som er cirka 17 meter langt. Dette vraket ligger i det indre havneområdet i nærheten av Olavskirken og er 14c-datert til cirka omkring år 1230 - 1280. Pågrunn av formen så kunne man se at dette var en kogge, som var de skipene som hanseatene brukte. Fundamentene bærer preg av komme fra middelalderen. Men Karmsundet trakk også til seg sjørøvere og det fantes ingen festningsanlegg her som kunne forsvare området Notau og holde fiendtlige skip unna. Derfor bestemte tyskerene seg for å flytte hovedkontoret til en tryggere plass. Valget falt på Bergen, som låg inne i en vik, som var omringet av fjell og som hadde sitt eget festningsanlegg.

 

Omkring år 1360 bygget Hanseatene sine hovedkontorer i Bergen og her ble de i nesten 400 år. Eksport av tørrfisk og import av korn var noe av det viktigste som tyskerene holdt på med. Tørrfisken ble behandlet ferdig i Nord-Norge og ble deretter fraktet med båter ned til Bergen, hvor den ble solgt til tyskerene. Det sydet det av liv på kaiene og i bodene når det kom båter fra nord. Tørrfisken ble lastet ombord i de tyske skipene og ble deretter fraktet ned til de katolske landene i Europa og solgt der. Grunnen til at tørrfisken var populær i de katolske landene var pågrunn av fasteperiodene. Da var tørrfisk en få tingene man kunne spise. Tyskerene hadde med seg korn, tekstiler, vin, øl og keramikk til Bergen som oftes ble brukt til byttehandel mot tørrfisken. Men tyskerene solgte også en del av disse produktene til befolkningen i Bergen. Men det var ikke alle som hadde råd til å handle hos dem. Kornet kom som oftes fra England og fra Østersjølandene. Norge var avhengig av dette kornet. Tyskerene kjøpte også en god del tømmer i Norge, som de solgte videre i Europa. Under denne tiden ble bryggen i Bergen bygget opp og herfra solgte man varer og kjøpte varer. Mesteparten av bodene fungerte også som lagerrom og en del av dem hadde også kontorer og leiligheter for kjøpmenn, geseller og drenger. Bak bodene låg schøtstuene, som var felles forsamlingslokaler, oppholdsrom og spiserom for de som arbeidet på bryggen og i bodene. De tyske kontorene i Bergen hadde et særegent mannsamfunn som besto av hardt arbeid og streng disiplin. Man hadde også sitt eget jurisdiksjon og et eget skolesystem. De hadde også sitt eget segl. Nye medlemmer måtte begynne helt fra bunn med å skure gulv og være løpegutter. De måtte også tåle pryl og kagstryking. Etterhvert ble man utnevnt til "Schutenjungen" og da passet man på lagerene og på skutene. De som virkelig gikk inn for det ble etter en eksamen utnevnt til "Geseller". De som var flinkest og mest iherdig blant "Gesellene" ble utnevnt til kjøpmenn. Man måtte da skrive under på at man måtte bo i byen et visst antall år og at man ikke kunne gifte seg. Medlemmene skulle ikke ha omgang med byens befolkning og slett ikke med byens kvinner. Men det siste ble nok brutt ganske ofte.

 

Det var mye penger i omløp blant tyskerene og blant de som kom for å handle og kjøpe i Bergen. Dermed ble det bygget opp flere skjenkesteder og serveringsteder ved kaien i Bergen og dermed også horer, som solgte sine tjenester til tyskerene og andre, som hadde penger. Selv om Hanseatene hadde sine egne lover og motarbeidet andre lover som gikk imot dem, så godtok de at det kun var nordmennene som kunne seile og handle nord for Bergen. Dette passe tyskerene ganske bra, da deres båter, koggene, ikke tålte det barske havet nord for Bergen. Tyske håndverkere begynte nå å etablere seg i Bergen og de hadde med seg nye kunnskaper og teknikker. Disse håndverkerene hadde også strengere krav til råstoffet og dermed måtte man i Norge lære seg nye måter på å bearbeide råstoffet før man solgte det til tyskerene. Hanseatene organiserte handelen nærmest på kommisjonsbasis. Det gikk ut på at kjøpmennene overlot salget eller utførselen til kontorene, som tok seg av bokføringen, kontrakter, langsiktig kreditt, lagerplass, mannskap til å håndtere godset og bevæpning av båtene til å forsvare seg mot sjørøvere. Omkring år 1527 var sjørørveren Klemet et stort problem og mellom år 1527 og år 1542 var også Kristofferet stort problem for Hanseatene. Senere begynte også Hanseatene å seile til østlandet for å handle med befolkningen som bodde der. Men denne handelen ble aldri det helt det store, slik som den var på vestlandet. Dette var nok pågrunn av at næringsgrunnlaget på østlandet var mer ensartet og med begrenset tilgang til råstoff og varer for utførsel. I den første perioden var tyskerene i Tønsberg og senere begynte de å seile til Oslo, da denne byen ble den nye hovedstaden etter Bergen. Oppsvinget for handelen i Viken kom først med den økende etterspørselen etter tømmer og plank. Mellom år 1349 og år 1350 ble Norge rammet av en stor pest, som fikk navnet svartedauen.

 

Kong Valdemar III Atterdag av Danmark, som overtok tronen etter sin far Christoffer II omkring år 1340, gikk til krig mot Sverige for å få tilbake Skåne kort tid etter han var blitt konge. Omkring år 1348 ble det fred mellom Danmark og Sverige. Sverige fikk beholde Skåne mot at Danmark fikk tollprivilegier i Norge sammen med hanseatene. Omkring år 1367/68 ville Valdemar prøve å begrense Hanseatene sine privilegier i Norge. Han fikk overtalt sin svigersønn kong Håkon VI Magnusson av Norge til å begrense Hanseatene sin virksomhet i Norge. Håkon, som var sønn av kong Magnus i Sverige, ble utnevnt til norsk konge omkring år 1355, etter at Norge og Sverige hadde hatt felles konge siden år 1319. Håkon var gift med Margareta Attersdag, som var datteren til Valdemar. Men Hanseatene godtok ikke dette og de begynte å motarbeide kong Håkon. Tyskerene begynte omkring år 1368 å brannskatte Viken og de sto også bak store ødeleggelser i dette området. Samtidig begynte tyskerene på et stort plyndringstokt i Norge og da de passerte Karmsundet satte de fyr på kongsgården på Avaldsnes, slik at den brant ned. Samtidig satte de også fyr på Sælehuset på Avaldsnes. Sælehuset var et slags herberge for de reisende. Spesielt pilgrimene brukte slike hus på sine vandringer. Tyskerene brente også ned alle andre hus for fattige reisende mellom Karmsundet og Bergen. Tyskerene hadde også sine egne bygninger, som låg på Notau i Avaldsnes. Herfra drev de forsatt med handel, selv om hovedkontoret var flyttet til Bergen. Disse bygningene fikk være i fred. På Avaldsnes var det noen menn, som var fiender av kong Håkon og som var imot hans drottsete ( ledende riksembetsmenn ) på Avaldsnes. Disse mennene slo seg sammen med noen tyske kjøpmenn på Notau og hjalp tyskerene med å brenne ned kongsgården og Sælehuset. Kong Håkon fikk vite om dette og han sendte sin klage til drottseten herr Ogmund Finnsson fra Hesby om dette. Ogmund var også sysselmann i Ryfylke og han derfor også ansvaret for Karmsundet. I det samme brevet er det også nevnt at det var Ogmund Finnsson som fikk bygget Sælehuset på Avaldsnes. Hanseatene holdt på med sin private krig mot styresmaktene i Norge frem til omkring år 1388/89. Da klarte dronning Margareta Attersdag, som overtok tronen i Norge omkring år 1388, å roe dem ned ved innføre begrensinger i deres makt. Tyskerene fant tilslutt ut at man heller burde sammarbeide med styresmaktene der man drev på med handel. De ville nok helst ha stabille forhold og gods. Derfor gikk de nok med på godta Margareta sine ønsker og krav.

 

Som nevnt over her så hadde Hanseatene fremdeles kontorer på Notau og de drev også med handel her, selv om Bergen var deres hovedsete. I et testamente fra omkring år 1425 gir den avdøde lubske kjøpmannen Johan van deme Berne sine to sønner to tønner med tjære til byggeformål i Notau. Dette tyder på at det forsatt var byggevirksomhet i Notau. Et annet dokument fra omkring år 1471 kan tolkes dithen at bergensfarerflåten fra Lubeck overvintret i Notau vinteren fra omkring år 1470 til omkring år 1471. Christoffer av Bayern ble utnevnt til ny Konge i Danmark og i Sverige omkring år 1439 og omkring år 1442 ble han også utnevnt til konge i Norge. Men Kong Christoffer måtte etter en stund oppgi enhetsstaten, selv om han klarte å holde de tre landene i sammen til et kongerike. Han var meget velvillig overfor hanseatene til stor skade for Norge. Omkring år 1483 fikk det norske riksrådet mer makt i Norge. Til nå hadde det vært den danske tronen som hadde styrt Norge siden de to landene gikk i union med hverandre omkring år 1380. Men da kong Hans av Danmark og Norge overtok tronen omkring år 1481/82 godtok han at det norske riksrådet fikk mer makt over Norge. Selv om det riksrådet nå kunne styre mer i Norge, så kunne de allikevel ikke gjøre så mye med tyskerene sitt handelsherredømme i Norge. Men riksrådet fikk Nederlenderne til å komme til Norge, slik at de kunne konkurrere med Tyskerene. Nederlenderene var dyktige sjøfolk og skipsbyggere. De hadde også med seg de vanligste varene og i tilegg eksotiske varer fra fjernere farvann som ble meget populære i Norge. Hanseatene begynte å tape terreng i Norge. Takket være de stadige krigene i Europa og feil valg av allianser, mistet tyskerene mer og mer terreng i Europa.

 

Kong Christian den andre, som ble født omkring år 1481 og som døde omkring år 1559, var sønn Hans. Christian overtok tronen etter sin far omkring år 1513. Han begynte systematisk å favorisere borgerlige menn i både Norge og Danmark, og han satte adelen til side i begge landene, slik at han fikk større makt i disse landene. Christian gjorde dette for å bremse opp for opprøret, som hadde begynt å vokse opp i Danmark. Den danske adelen fikk god støtte fra hanseatene i Tyskland. Han håpet at de borgelige ville støtte han i kampen mot de adelige, som ikke likte dette nye utspillet fra kongen. Christian hadde nå store planer for de borgelige. Han satte flere lavadelige mennesker i ledende stillinger, laget nye lover om rettsordninger og opprettet et skolevesen for å hindre overgrep fra de adelige. Kong Christian knekket også hanseatene østafjells i Norge og favoriserte hollenderene i Bergen. Adelen begynte nå å innse at kongen hadde samlet seg stor støtte blant befolkningen og derfor gikk de til stormopprør direkte mot kongen. Den danske hæren gjorde ikke motstand, men sluttet seg til opprørene etterhvert som opprørene rykket frem. Tilslutt valgte Christian å forlate Danmark for å unngå at han ble tatt av opprørene. Han og familien hans reiste med skipet Løven i år 1523 til Nederland. den andre. Hanseatene begynte å tape mer og mer terreng i Europa og de ble jaget bort fra England og ble sperret ute fra Flandern av Schelde. Men de beholdt kontorene i Bergen utover på 1600 - tallet, selv om forbundet deres gikk i oppløsning omkring år 1630. Noen av gårdene rundt Bergen hadde de helt frem til omkring år 1760, da ble solgt eller overgitt til nordmenn.