AKERSHUS FESTNING

Vær obs på at teksten under her er hentet fra den gamle nettsiden og vil fra omkring år 2014 bli oppgradert eller endret, da jeg har funnet mer eller/og nyere stoff. I teksten er det flere linker til andre undersider og disse skal fungerer normalt. Men ikke slik det er beskrevet på infosiden, da det beskriver nettsiden etter at den er blitt oppgradert/fornyet. Linkene åpner en ny underside og man vil komme til toppen av den når man trykker på linken. Bildene, som hørte til denne teksten da det låg på den gamle nettsiden, er ikke blitt flyttet over til denne nettsiden, og hvis man ønsker å se disse bildene må man besøke den gamle nettsiden. Se link (skilt) på startsiden. Trykk på "HOVEDMENY" og deretter på "KILDER", for å se hvilke kilder som er brukt angående denne teksten.

Akershus festning ble grunnlagt omkring år 1299 av kong Håkon V Magnusson av Norge, som arvet tronen omkring år 1299 etter sin bror Erik II Magnusson, som døde omkring år 1299 og ble gravlagt i Bergen, der både kongsågården låg og Bergenhus festning låg. Mens Erik valgte å bli kronet i Bergen, som var hovedstaden i Norge på denne tiden, så valgte Håkon å bli kronet i Oslo, som ble hovedstad under den nye kongen. Håkon, som ble født omkring år 1270 og som døde omkring år 1319, var sønn av Magnus V Lagabøte, som var konge i Norge fra år 1261 til år 1280, og av Ingeborg, som var datteren til kong Erik Plogpenning av Danmark. Håkon bosatte seg på kongsgården i Oslo, som ble bygget omkring år 1223/24. Det var urolige tider i Oslo og tilslutt bestemte man seg for at man ville bygge opp en stor og kraftig festning. Men foreløpigt hadde man ikke råd til dette anlegget. Omkring år 1197 ble Oslo angrepet av birkebeinerene og deres leder kong Sverre. Baglerbiskopen Nikolas viste at et angrep kunne komme når som helst og han hadde derfor fått bygget opp en bispeborg, som ble utstyrt med våpen. I tillegg var det også væpnede soldater på kongsgården i Oslo. Denne kongsgården ble bygget opp av tre på midten av 1000 - tallet. Men man vet at kongen bodde fast i Bergen frem til omkring år 1299 og derfor ble nok kongsgården i Oslo kun brukt periodevis når kongen var i Oslo. Men både kongsgården og bispeborgen ble ganske fort overbemannet av kong Sverre og hans hær, som jaget baglerene ut av byen. Omkring år 1218 ble Oslo angrepet av slittungene og da blir bispeborgen nevnt som et borganlegg av stein og med et tårn. Omkring år 1223 brant kongsgården i Oslo ned til grunnen og en ny ble bygget med høye ringmurer av stein, et porttårn og en mektig hall i midten. Omkring år 1287 ble Oslo angrepet av den opprørske norske adelsmannen Alv Erlingsson og den gamle bispeborgen og kongsgården i Oslo klarte ikke å forsvare byen effektivt nok. Alv sørget for at bispeborgen ble totaltskadet i brann. Men før han rakk å sette fyr på kongsgården, ble han angrepet av kong Erik og hans menn, som kom fra Bergen.

 

Pågrunn av svakhetene i forsvaret av Oslo begynte man nå å legge planer for en ny festning i Oslo, mens Erik II Magnusson forsatt var konge i Norge. Da Håkon overtok tronen omkring år 1299 ble det fortgang i planene om en festning i Oslo. Man startet med klargjøring av Akersneset i Akershus, der man hadde valgt at Akershus festning skulle bygges. Festningen ble bygget og plassert på en slik måte at det skulle være meget vanskelig for fienden å invadere festningen. Foran festningen ytterst på neset gikk det en fjellvegg rett ned i sjøen. En av fordelene med å ha festningen her og så høyt oppe var at man kunne se skip på lang avstand. Tilknytningen til sjøen var også meget viktig. Krigsflåten var nemelig en viktig brikke til militær makt. Oppe på sydfløyens vegg på festningen laget man en liten dør, som ble kalt for lønndøren. Døren ble bygget for at man usett skulle kunne komme seg ut av festningen under en beleiring og hvis man evenuelt måtte flykte via sjøveien. Men man kunne også få hjelp fra sjøen under en beleiring og da ble døren brukt til å slippe inn hjelpen. Døren var plassert slik at man lett kunne komme til den fra de sentrale plassene inne på festningen. Akerhus festning ble nevnt i et brev omkring år 1300 i et brev fra Håkon til Marikirken i Oslo. Men det sto ikke noe om hvor langt man hadde kommet i byggingen. Festningen ble bygget opp i flere trinn og ble en meget sterk festning tilslutt, da den sto ferdig. Kong Håkon fikk også bygget opp Båhus og Vardøhus festningene. Senere ble også bygget opp et slott inne på festningsområdet. Men kildene mine sier ingenting om det var Håkon som bygget dette slottet. Men mye kan tyde på at han og hans familie bodde på festningsområdet. Enten i selve festningen eller at han hadde et slott der, som han bodde i. Men man vet at slottet ble bygget mellom år 1299 og 1368. Les mer om slottet lenger nede på denne undersiden. Omkring år 1306/08 kom det første angrepet mot Akershus festning og festningen besto sin prøve. Det var den svenske stormannen Erik av Sødermanland som beleiret festningen sammen med en rekke norske stormenn. Grunnen til dette angrepet var fordi at kong Håkon hadde avskaffet jarle og lendmannsverdighetet i Norge og han hadde også inndratt alle sysler og gavebrev på jordgods i Norge. Dette var ikke noe særlig populært blant stormennene og de ville fjerne Håkon fra tronen. Stormennene gjorde også stor skade på en del av husene i Oslo. Men takket være bondehæren, som gikk til angrep på stormennene, så ble denne beleiringen opphevet. Håkon døde omkring år 1319.

 

Magnus Eriksen, som ble født omkring 1316, ble omkring år 1319 utnevnt til konge i Norge. Han var sønn av Ingeborg Håkonsdatter, som døde omkring år 1319 og som var det eneste barnet til kong Håkon av Norge, og av hertug Erik av Sverige, som døde omkring år 1316 i fangenskap. Da tilhengerene av hertug Erik vant kongestriden i Sverige omkring år 1319 og skulle til å befri Erik, fikk de vite at han var død. Dermed bestemte de seg for å utnevne hans sønn Magnus til konge i Sverige. Dermed var den 3 årige Magnus utnevnt til konge både i Norge og Sverige. Nå fikk disse to landene kongefellesskap, som varte til omkring år 1355. Men Kong Magnus var bare 3 år gammel da han ble utnevnt til Konge og derfor ble det bestemt at Norge og Sverige skulle få hver sin formynderregjering, som skulle ta seg av sine land, frem til Magnus ble gammel nok til å styre de to landene. Omkring år 1330 gikk de norske stormennene til nytt opprør og denne gangen klarte de delvis å få kontrol over festningen. Men omkring år 1332 var Magnus gammel nok til å styre Norge og Sverige, og dermed var de to landene under en konge. Magnus beordret både svenske og norske soldater til å angripe Akershus festning og ta til fange de norske stormennene. Stormennene holdt ikke ut så lenge og de overgav seg ganske fort. Magnus giftet seg omkring år 1332 med Blanca av Namur og de to fikk sønnene Håkon, født omkring år 1334, og Erik, som var født omkring år 1339. Omkring år 1355 ble kongefellesskapet mellom Sverige og Norge opphevet av kong Magnus og hans sønn Håkon overtok tronen i Norge det samme året. Omkring år 1350 ble Norge rammet av svartedauen, som reduserte den norske befolkningen ganske kraftig. Men denne pesten fikk ingen umiddelbar innvirkning på festningen. Håkon giftet seg omkring år 1363 med Margareta Attersdag, som ble født omkring år 1353 og som døde omkring år 1412. Hun var datter av kong Valdemar Attersdag av Danmark. Omkring år 1368 flyttet Margareta til Norge for å bo hos sin mann. De to bodde på Akershus slott, som ble bygget engang mellom år 1299 og år 1368. Omkring år 1370 fikk Margareta og Håkon sønnen Olav Håkonsen. Under Håkon ble festningen kraftig forsterket og det ble satt opp flere byggninger. Det kan hende at et av byggene var selve slottet. Margareta likte seg ikke på slottet i Akershus festning. Slottet var ikke spesielt egnet for bo i og det var minusgrader i slottet om vinteren. Desuten var det mangel på mat på Akershus Festning og derfor måtte Margareta og sønnen Olav klare seg med minst mulig mat.

 

Håkon var mye ute og reiste, og derfor var han nesten aldri hjemme på slottet. Derfor brydde han seg heller ikke om den store nøden på Akershus festning. En av kammerpikene til Margareta døde av sult og man tror at det er hun som går igjen på Akershus festning. I dag er det mange som sier at de har sett denne kammerpiken gå igjen i Magaretasalen inne på Akershus festning. De som har sett henne, sier at hun kommer skridende fram fra mørket i en fotsid kappe og at hun ikke har ansikt. Gjenferdet blir kalt Mantelgeist. Tilslutt blir Margareta lei av å bo på Akershus festning og hun flytter hjem til Danmark igjen. Sønnen Olav ble med moren sin til Danmark. Kong Valdemar Attersdag av Danmark døde omkring år 1375 og dermed ble den 5 årige Olav Håkonsen konge i Danmark. Døtrene kunne ikke overta tronen og derfor gikk tronen videre til neste ledd. Siden Olav kun var 5 år gammel da han ble utnevnt til Konge i Danmark, så måtte hans mor Margareta ta over som formynder til sønnen hennes ble gammel nok til å overta. Kong Håkon VI Magnusen av Norge døde omkring år 1380 og dermed ble Olav også Konge i Norge. Olav var bare 10 år gammel da hans far døde og derfor var han forsatt for ung til overta makten i Danmark og i Norge. Derfor måtte Margareta også ta seg av styringen i Norge. Siden Margareta ikke ville flytte tilbake til Norge, så styrte hun Norge fra Danmark. Olav Håkonsen døde da han var 17 år gammel omkring år 1387 og ryktene gikk ut på at han ble myrdet. Nå var Danmark og Norge uten Konge og derfor gikk riksrådet i Danmark inn for omkring år 1387 å utnevne Margareta til "frue og husbonde". Døtre kunne ikke overta tronen i Danmark etter sin far og for å få en leder av landet, valgte riksrådet å gi Margareta denne tittelen. Omkring år 1388 fikk hun den samme tittelen av det norske riksrådet i Norge. Med andre ord så var Margareta uoffiselt blitt utnevnt til dronning for Norge og Danmark, som nå var i union med hverandre.

 

Omkring år 1448 ble Christian den første valgt til dansk konge av den danske adelen og han ble kronet i Norge omkring år 1450. Christian, som ble født i år 1426 og som døde i år 1481, var sønn av greve Didrik av Oldenburg. Et av hans mål var å holde Danmark, Sverige og Norge samlet i et kongerike, slik det hadde vært siden Kalmar unionen ble opprettet omkring år 1398. Men dette ville ikke svenskene være med på. De var blitt lei av å bli styrt fra Danmark. Derfor valgte de Karl Knutsson til sin konge, slik at Sverige dermed kunne løsrive seg fra Danmark. Karl hadde tideligere vært riksforstander i Sverige fra omkring år 1438 til omkring år 1441. Han var opprinlig bonde. Danmark godtok at Sverige gikk ut Kalmar unionen, som nå offisielt ble oppløst. Norge hørte formelt til Danmark pågrunn av felles konge. Men i Norge var det mange som ikke ønsket å ha Christian som konge. De ville heller ha Karl Knutsson som konge, siden de følte seg mer knyttet til Sverige enn til Danmark. Kong Karl VIII benyttet seg av dette og omkring år 1449 ble han kronet til norsk konge i Nidarosdomen i Trondheim, der de fleste tilhengerene av Karl bodde. Men på østlandet var det stor motstand mot Karl og de godtok ikke kronningen i Nidaros. De ville ha Christian den første som norsk konge. Karl ville derfor tvinge folk på østlandet til å godta han som norsk konge. Derfor gikk han til angrep på Akershus festning omkring år 1450 med en stor hær. Men han gikk på et stort nederlag og måtte tilslutt oppgi Norge til fordel for Christian omkring år 1450 i et riksrådsmøte i Halmstad i Sverige. I avtalen mellom de to kongene, som ble underskrevet ved riksrådmøte, ble det bestemt at den kongen som levde lengst skulle overta alle tre landene etter at den andre kongen døde. Karl døde omkring år 1470 og omkring år 1470/71 overtok Christian tronen i Sverige også. Kong Christian, som var konge fra omkring år 1513 og fram til omkring år 1523, da han ble avsatt, var visekonge i Norge omkring år 1502 og fra omkring år 1506 til omkring 1512. Han hadde i denne perioden Akershus slott som sitt faste bosted i Norge. Her bodde også hans elskerine Dyveke. Omkring år 1522/23 var det et opprør i Danmark som endte med at Christian ble avsatt. Dette danske opprøret benyttet kong Gustav Vasa av Sverige seg av og han ville derfor prøve å få fotfeste inne i Norge for å forsvare seg mot eventuelle fremtidige danske angrep.

 

Omkring år 1523 gikk deler av den svenske hæren ombord i skipene sine og satte kursen mot Oslo. Hans Mule, som var slottsherre på Akershus festning, valgte å brenne ned byen slik at svenskene ikke fikk hus eller mat. Befolkningen i Oslo flyttet enten ut på landet eller de bosatte seg inne på festningsanlegget. Hans og en god del av hans menn flyttet ut til bispegården og slo det svenske angrepet tilbake fra denne borgen. Denne bispegården hadde erstattet den gamle som ble ødelagt i en brann omkring år 1287. Kong Frederik den første, som var konge fra omkring år 1523 og til år 1533, fikk vite at de norske soldatene hadde slått tilbake et svensk angrep og han var redd for de samme soldatene nå ville prøve seg på de danske soldatene. Det norske selvstendighetspartiet sin leder Olav Galle ble utnevnt til ny leder på Akershus festning og nordmennene ønsket seg nå større frihet. Frederik ville ikke godta dette. Men han ville heller ikke gå til angrep på Oslo. Dette ville bare skape stor misnøye blant befolkningen i Norge og evenuelt starte opp et stort opprør mot dansk styre. Omkring år 1527 slo lynet ned i festningsområdet og dette førte til at nesten alt av byggninger på innsiden av murene strøk med i storbrannen. Derfor la Olav Galle så å si nøkkelen rett i nevene til Mogens Gyldenstjerne, som kom fra Danmark og som hadde en liten hær med seg. Olav og hans menn brydde seg ikke om å ha ansvaret for festningsanlegg, som var ødelagt av brann. Mogens og hans menn begynte kort tid senere på restaureringen av festningen. Den gamle kongen Christian den andre begynte omkring år 1530 planleggingen med å gjenerobe Danmark og Norge, og han fikk støtte fra sin svoger Keiser Karl den femte omkring år 1531 med å bygge opp en hær i Nederland som besto av cirka 500 menn. Mesteparten av hæren var leiesoldater og de fikk lønn av Christian, som også hadde betalt store summer for rustninger, skip og utstyr. Keiseren var nok også med på å betale for noe av dette. Ut på høsten omkring år 1531 ankret flåten til Christian opp ved Hesnes havn i Aust-Agder. Kong Frederik den første hadde fått informasjon om at det ville komme et angrep på Norge. Men han hadde ikke fått vite nærmere bestemt hvor angrepet skulle komme. Derfor valgte han forsterke festningen i Bergen. Frederik regnet med at angrepet ville kommer der.

 

Christian valgte å angripe Akershus festning. Først invaderte han Oslo uten å møte noe særlig form for motstand. Men Akershus, som kun hadde 20 til 30 mann på murene, var ikke så lett å ta og dagene gikk uten at man kom noen vei. Mogens Gyldenstjerne klarte å få sendt et brev til Frederik og et par dager senere ankret det opp et par skip lenger ute i Oslofjorden. Fra disse skipene fraktet man opp både forsterkninger og forsyninger til festningen om natten. Det ene skipet var en kogge, som tilhørte hanseatene. Mest sansynligt brukte man lønndøren på festningen, da forsterkninger og forsyninger kom. Les mer om lønndøren lenger oppe på denne undersiden. Akershus ble nå forsterket med cirka 40 mann til. Men etter 14 dagers beleiring av festningen ble det inngått våpenhvile mellom Christian og Mogens, som var leder på Akershus festningen. Christian hadde også begynt å få dårlig råd og hæren hans begynte å kreve mer lønn. Derfor fikk han låne myntredskaper og en myntmann av Mogens, slik at han kunne stemple opp penger til å betale soldatene sine. Christian og hæren hans begynte nå å vandre nordover mot Trondheim. Kong Frederik fikk fort vite at Christian nå var på vei nordover i Norge og derfor sendte Frederik opp en stor dansk flåte med over 1000 menn til Norge omkring år 1532 for å ta Christian og hæren hans. Christian, som nå var kommet til Trondheim for å møte sin venn erkebiskopen, begynte nå å miste motet da han hørte om den danske hæren som var på vei til Norge og derfor reiste han rett til Oslo. Hæren til Christian ble etterhvert oppløst av seg selv. De fleste soldatene reiste hjem igjen der de kom fra. Frederik klarer å overtale Christian til overgi seg på fredlig måte via de som hadde komandoen over den danske hæren. Resten av hæren hans skulle få fritt leide tilbake til Nederland og Christian skulle få lov til å bosette seg i Danmark igjen uten at noen kunne ta han, hvis han overgav seg til den danske hæren. Men da Christian overgav seg og reiste tilbake til Danmark, ble han møtt av en hær som tok han til fange og førte han til Sønderborg slott, der han ble stengt inne. Omkring år 1549 ble han overflyttet til Kalundborg slott, hvor han fikk litt friere fengselforhold. Her satt han fengslet frem til sin død omkring år 1559, uten at det noe gang ble reist tiltale mot han eller at han ble dømt.

 

Omkring år 1535/36 ble Akershus festning angrepet av en avdeling med norske soldater fra Trondheim. Erkebiskopen Olav Engelbrektsson ville løsrive Norge fra Danmark og derfor prøvde han omkring år 1535/36 å starte opp et opprør i Norge. Derfor sendte han en tropp med menn for å ta festningen i Oslo. Men dette angrepet var mislykket og det hele endte med at Olav måtte rømme landet omkring år 1537. Omkring år 1541 ble bispeborgen ved Oslo revet. En del av steinen ble brukt til husbygging i Oslo, mens mesteparten ble brukt til å reprasjoner på brannskadde byggninger på Akershus festning etter storbrannen omkring år 1527. Bispeborgen ble nevnt omkring år 1523 og da var den ganske ny. Den hadde da erstattet den gamle bispeborgen, som ble totalskaddet i brann omkring år 1287. Les mer om bispegården lenger oppe på denne nettsiden. Omkring år 1567 gikk den svenske hæren inn i sør-østlige Norge der de herjet ganske kraftig. Hamer domkirke ble satt i brann av svenskene under denne krigen og deler av Oslo ble også satt i brann. Men de fleste husene i Oslo brant ned takket være nordmennene, som ville hindre at svenskene fikk tak i mat og hus under denne krigen. Akershus festning, som var blitt restaruert og forsterket de siste årene, ble også invadert av svenskene. Men svenskene valgte å la festningen få stå urørt. De hadde behov for den hvis danskene valgte å gå til angrep på dem i Oslo. Befolkningen på begge sidene av grensen mellom Norge og Sverige var sterkt imot denne krigen, da de hadde avtale mellom seg om bondefred, fri handel og fritt samkvem. Men omkring år 1570 ble det en fredlig slutt på denne krigen og danskene overtar igjen østlandet. Kong Frederik den andre, som var konge fra omkring år 1559 og til omkring år 1588, satte stor pris på at befolkningen i Oslo brant ned sine egne hus for å hindre at svenskene fikk fotfeste under krigen. Derfor ble alle belønnet med 12 års skattefrihet i Oslo. Befolkningen viste å sette pris på dette og de hyllet sin konge. Men han ble meget upopulær da han beordret at alle måtte bygge de nye husene sine mye nærmere festningen, slik at hele byen ble flyttet tett inntil murene til Akershus festning. Ingen fikk lov til å bygge på de gamle tomtene. Men befolkningen sa hva de mente om denne flyttingen og de ville heller brenne husene sine ned igjen enn å flytte nærmere festningen. Til slutt godtok Frederik dette og innbyggerene fikk bygge husene sine på de gamle tomtene. Omkring år 1580 bygget man opp en kirke inne på festningsområdet. Denne kirken fikk senere tittelen Akershus slottskirke. Christian den fjerde, som var konge fra omkring år 1588 til omkring år 1648, sørget for at kirken ble sikkelig innredet. Omkring år 1649/50 begynte kirken å forfalle litt etter litt uten at noe ble gjort. Men omkring år 1747/48 begynte man på en omfattende reparasjon av kirken som ble sluttført omkring år 1749. Senere da militærvesenet trengte mer plass ble det vurdert å bruke kirken som kornkammer. Men disse planene ble lagt på is. Les mer om kirken lenger nede på denne undersiden.

 

Omkring år 1624 ble Oslo rammet av en storbrann og nesten alle bygningene ble lagt i aske. Man vet ikke årsaken til at denne brannen oppsto. Men det kan ha vært lynnedslag eller gnist fra en ovn eller en uheldig person som glemte seg ut. Dette blir bare gjettninger. Alle husene i Oslo besto av laftet tømmer og de sto tett i tett. Dermed ble de et lett bytte for flammene. Etter denne brannen bestemte folk seg for å flytte byen og bygge opp husene sine tett inntil Akershus festning. Kong Christian den fjerde bestemte seg for å gi økonomisk hjelp til ofrene etter brannen, slik at de kunne bygge opp nye hus. Christian kom til den nedbrente byen kort tid etter brannen og han var med på å bestemme hvordan den nye byen skulle bli. Gatene og kvartalene ble laget breddere for å hindre at evenuelt en ny brann kunne spre seg likt raskt som den forrige. De som hadde råd til det bygget huset sitt opp av stein og de som var avhenig av støtte fra kongen fikk bygge huset sitt i tre i de ytre områdene av byen. Den nye byen ble oppkalt etter kongen som takk for hjelpen. Navnet ble Kristiania. Men Christian viste at byen var et lett offer for en evenuelt fremtidige fiende og derfor bestemte han seg for å bygge jordvoller og steinvoller, som ble en slags første skanse, som skulle gi beskyttelse mot artelleriild. Vollene ble supplert med framskutte bastioner som skulle gjøre det mulig for byens egne kanoner å ramme en framrykkende fiende på samtlige sider av vollene. Samtidig ble det også bygget vanngraver rundt byen. Det var omtrent 9 meter fra vanngraven og opp til toppen av vollene. I disse vollene var det tre kraftige og godt bevoktet porter, som ledet folk ut eller inn av byen. Omkring år 1642 ble Hannibal Sehested norsk statsholder og han ruster opp landet til et angrep mot Sverige. På denne tiden besto norske soldater av husmenner og tjenestekarer, som kom fra forskjellige gårder i Norge. Alle gårdene i Norge var organisert i grupper, som hver for seg måtte sende en soldat til hæren med jevne mellomrom. Gruppen av gårder var også forpliktet til å utruste soldaten, som de sendte. Kravene til soldaten var at han var over 22 år gammel og var minst 1,55 meter høy. Han måtte gå i kirken hver søndag og etter gudstjenesten var det eksersis og våpenøvelser på kirkebakken. Militærutstyret ble ofte oppbevart i kirken.

 

Samtidig samler Hannibal Sehested all makt i Norge på Akershus festning. Danskene gjorde seg også klar til et angrep på Sverige. De opprettet en norsk land-milits og bygget opp en ny og sterkere flåte. Danskene var også med på ombyggingen av Akershus festning omkring år 1642. Omkring år 1643 gikk de to landene til angrep på Sverige. Denne lokale krigen fikk navnet Hannibalfeiden. Svenskene ventet ikke dette angrepet, men de klarte å jage angriperene ut av landet. Deretter gikk svenskene inn i Danmark og innvaderte Jylland. Men danskene slo tilbake takket være en stor og sterk flåte. Omkring år 1644 ledet Christian den fjerde slaget på Kolberger Heide mellom Fermern og Kilerfjord. Det var under dette sjøslaget at Christian mistet det ene øyet sitt, da en svensk kule traff en av kanonene på det danske flaggskipet " Trefoldigheden ". Slaget holdt på i 10 timer og danskene vant. Omkring år 1645 ble det underskrevet en fredsavtale i Brømsebro mellom de tre landene. Mellom år 1645 og år 1648 begynte Hannibal Sehested å klage på vollene rundt Kristiania, som hadde begynt å forfalle. Vollmesteren gjorde en dårlig jobb og det minket sterk på pengene, som var satt av til vedlikehold. Omkring år 1648 var man redd for at det kunne komme en ny krig og dermed ble det gitt ganske mye penger til å få vedlikeholdt vollene rundt byen. Men arbeidet med å bygge opp og forsterke vollene igjen kom ikke i gang før omkring år 1653 og arbeidet ble utført under ledelse av den hollandske fortifikasjonsoffiser van Geelkerck. Mesteparten av arbeidet var vedlikehold av de gamle vollene. Men det kan ikke ha vært noe særlig bra arbeid. For kort tid etter var det folk som ble dømt for å ha klatret over vollene. Omkring år 1686 slo lynet ned i den Hellig Trefoldighets kirken, som sto på torget i Kristiania. Kirken antente igjen en god del av trebebyggelsen, som låg i den nodre delen av byen. Restene av kirken ble revet og man bygget opp en ny kirke på det nye stortorget som låg på utsiden og et godt stykke fra vollene. Man vuderte nå om man skulle rive vollene. Det var begynt å bli ganske trangt innenfor vollene og byen risikerte å bli en slags kulefanger for fiendelige kuler. Desuten var det lett for fienden å gjemme seg i byen tett inntil Akershus festningen. Ledelsen på festningen viste ikke hva de skulle gjøre. Enten kunne man rive vollene og la byen være åpen for fienden. Da måtte man føre krigen fra selve festningen. Eller man kunne la vollene stå og befeste byen så sterkt og effektivt at fienden ikke klarte å ta byen. Men foreløpig lot man vollene stå. Senere begynte folk å bygge hus på utsiden av vollene. Omkring år 1686/87 begynte man å rive vollene.

 

Omkring år 1700 begynte den nordiske krigen og man var redd for at svenskene ville gå til angrep på Norge. Derfor vuderte man på nytt å få bygget opp de revne vollene og forsterke dem med befestningslinjer rundt byen. Byen låg ganske åpen nå etter at vollene hadde blitt revet. Omkring år 1704 la Scheel og Schøller fram en ny plan om hvordan byen best kunne beskyttes mot angrep fra fienden. Men selv om planene var gode, så hadde man ikke råd til å gjennomføre disse planene. Kong Frederik den fjerde, som var konge fra omkring år 1699 og til omkring år 1730, valgte heller å priotere festningen i Fredrikstad. Omkring år 1713 gikk svenskene på et stort nederlag i den nordiske krigen og kong Karl valgte å flykte til Tyrkia for å be om støtte. Man regnet nå med at det var lite sannsynligt at svenskene ville angripe Norge etter at kongen deres hadde flyktet til Tyrkia og derfor ble alle planer om forsterkninger av Kristiania lagt på is. Men omkring år 1715 kom kong Karl tilbake til Sverige og omkring år 1716 gikk kong Karl XII av Sverige og hans hær til angrep på Akershus festning og på Fredrikstad festning. Svenskene hadde ikke så store problemer med ta Kristiania, som så å si var helt folketom. Folk hadde forlat byen for å komme seg i sikkerhet. Men svenskene klarte ikke å ta festningen, som hadde et stort forsvar, og derfor måtte de gi opp til slutt. Som en slags hevn valgte de istedenfor å bryte seg inn i husene i Kristiania og tømme dem helt for verdier, som ble solgt til folk ute på landsbygdene. Det var ikke så mye mat å finne i byen, siden befolkningen hadde sørget for ødelegge all maten de ikke klarte å få med seg. Svenskene fant en rørledning i nærheten av festningen og de valgte å knuse den for å stoppe vanntilførselen til festningen. Men problemet var at dette røret var hovedledningen til byen og ikke til festningen. Dermed hadde ikke svenskene tilgang på vann mer. Rett etter at svenskene gav opp angrepet på selve festninge gikk Tordenskjold til angrep med beleiringsskyts på en svensk flåte ved Strømstad. Etter dette nederlaget valgte svenskene å forlate Norge. Men Karl ville ikke gi seg. Omkring år 1718 gikk Karl på nytt inn i Norge med en større hær, samtidig som en av hærsjefene hans, Armfeldt, gikk inn i Trøndelag med en svensk hær. Fredriksten festning holdt på falle, da Karl falt etter å ha bli skutt ved festningen omkring år 1718. Etter at kongen døde valgte svenskene å forlate Norge. Den nordiske krigen sluttet omkring år 1721.

 

Fra omkring år 1723 ble store deler av Akershus festning brukt som landsfengsel for kriminelle som hadde fått sin dom. Man vet at det allerede fra omkring år 1375 satt fanger innesperret på festningen. De kriminelle ble benevnt som slaver og de ble satt til å hogge stein, som skulle brukes til byggningsstein, gatestein og gravstøtter. Man brukte også slavene til å legge gatesteinen, som de hadde laget, ute på veiene i byen. Når de var ute blant folk for å jobbe på veiene ble de hele tiden passet på av bevæpnede vakter, som ble kalt "Gevaldigere". Disse vaktene hadde en egen bolig i Oslo der de bodde med familiene sine. Slavene ble brukt til veibygging fram til omkring år 1845. Slavene måtte ha på seg fotbeslag og jernlenker hele tiden når de ikke satt inne i cella. Maten deres besto som oftes av brød og vann. Men det hendte at de også fikk suppe en sjelden gang. Omkring 1814 mente kommandant Haxthausen hadde festningen var blitt så dårlig og avleggs at den ikke ville kunne holde fienden borte, selv om angrepet kom i et lite omfang. Vollene rundt byen var også meget ødelagte pågrunn av dårlig vedlikehold. Mellom år 1815 og år 1817 bestemte kronprins Karl XIV Johan, som var konge fra omkring år 1818/19 og til omkring år 1844, at festningsverkene mot byen skulle nedlegges. Disse nedleggelsene førte til at byen vokste ganske fort sørover og omkring år 1825 fikk byen handelsrettigheter. Etter et par år begynte byen også å vokse vestover. Omkring år 1830 ble det bygget en fangecelle i kronprinsens kruttårn på Akershus festning. Denne nye cellen hadde plass til cirka 60 fanger. Omkring år 1853 ble tårnet påbygget med en etasje som rommet åtte nye celler. Samtidig ble et utvendig trappetårn bygget. Omkring 1890 ble det også bygget tre celler i første etasje på tårnet. Ole Høiland var en av dem som satt inne på Akershus. Han var en beryktet kriminell som stadig klarte å rømme fra de mindre fengslene. Omkring år 1836 ranet han Norges bank for cirka 256 000 kroner. Etter at han klarte å flykte fra Akershus tre ganger tok han sitt eget liv da han ble satt inn igjen. Noen av slavene ble også brukt til forskjelige gjøremål hos private borgere. Men de måtte ha lenker på seg og de hadde vakter med seg. Stortingsløvene utenfor stortinget ble laget av to slaver og disse skulpturene var ferdig omkring år 1865. Det var slavene Gudbrand i Lia, som var dømt til døden for et bestialsk drap, og Sivert, som satt inne pågrunn av et tyveri, som laget skulpturene av grorudgranitt etter en modell laget av bildehogger Christopher Borch. Siden man var i tidsnød fikk Gudbran tilbudet om livstid i fengsel istedenfor å bli henrettet hvis skulpturene ble laget innenfor en viss tidsramme. Det hele endte med at Gudbran ble satt fri fordi befolkningen var så fornøyd med arbeidet hans.

 

Gjest Baardsen satt også innesperret på Akershus festning og også han var slave. Gjest var den legendariske tyven som ble en slags helt blant husmenn og fattigfolk, men hatet av de rike. Gjest satt innesperret i omtrent 18 år etter utallige eventyr og atskillige rømminger fra mindre fengsler i Norge. Omkring år 1924 ble byen døpt om og fikk tilbake sitt gamle navn. Dermed fikk byen navnet Oslo igjen. Flere ganger mellom år 1825 og år 1930 ble det flere ganger vudert å enten rive festningen eller å bruke tomten også til flere andre ting. Det var tidelig snakk om å gjøre festningen om til kongebolig og man hadde planer om å bygge det nye universitetet der. Omkring år 1825/26 ble en del av festningsområdet solgt som enkle tomter til private. Festningen sto også i veien for de som hadde planer om å utvide kaien. Under den første verdenskrigen rykket garnisonen inn på festningen og de satt opp flere brakker på anlegget. Omkring år 1930 ble brakkene fjernet og festningsanlegget ble åpnet for besøkende. Under andre verdenskrig mellom år 1940 og år 1945 ble Akershus festning brukt av tyskerene, som holdt innesperret flere dødsdømte patrioter i cellene på kruttårnet. Over 40 norske motstandsfolk ble henrettet av tyskerene på festningen. Under unionstiden med Danmark ble slottskirken på Akershus en garnisonskirke. Fra omkring år 1938 fikk kirken funksjon som kongelig gravkirke. Etter frigjøringen omkring år 1945 begynte man med å restaurere slottet på Akershus festning og man utvidet kirken med bygging av det kongelige mausoleum omkring år 1948. Slottskirken anses i dag som forsvarets hovedkirke.